Denne Håpshjørnet-artikkelen er skrevet av Aase-Johanne Aune.

Jeg går blant gravsteiner på kirkegården. Stillheten trekker meg dit, særlig om sommeren. Ser på inskripsjoner, undres over liv som er forbi. På feriereiser oppsøker jeg gravplasser til slektninger gravlagt andre steder.

En underlig syssel ja? Jeg spør steinene; de svarer ikke. Gåtene lever og undringen beveger meg. Luker ugress, legger ned en bukett markblomster. Av og til vil jeg stelle en forsømt, ukjent grav, men tar meg i at det er uhøflig å trø inn på andres territorium; levende eller døde, og lar være.

Hvorfor gjør jeg dette? For å hedre noen som ikke vet at de hedres? Eller av frykt for at jeg selv en dag kun skal være en forlatt stein på jorda, med ord jeg ikke selv har valgt som ettermæle?

«Minnene lever» står det. Vi forutsetter at det er gode minner man hogger i stein. Som en kjærlighetserklæring.

Nylig sto jeg i Digermulen ved minnesmerker over de elleve som døde i «Brudeforliset» i 1920. Daniel og Nikoline fikk et kort ekteskap. En godværsdag i oktober, men med tungsjø etter storm forliser fiskeskøyta med brudefølget på vei fra Svolvær til Digermulen. Roret på båten løsnet, båten drev mot et skjær, halvparten av følget omkom. Festglade mennesker i Digermulen ventet på noen som aldri kom. Jeg husker ikke om det står «Minnene lever» på disse steinene. Ved slike hendelser er minnene komplekse og sorgen komplisert.

På graver jeg har besøkt, står det «I Jesu navn». Jeg er ikke alltid motivert til å tenke på Gud slike steder. Men ett sted i meg – dypere enn jeg selv kan nå eller forklare, ligger et skjult håp om gjenopprettelse og gjensyn. Det er ikke til å tro.

Jeg vet nøyaktig hvor jeg var 22. juli 2011 da meldingen om terror kom. Vet hvor jeg pakket bagen, vet hvor vi stoppet på vei til Digermulen, husker alt som var uavklart og umulig sant. Tyngden i brystet var for nær og fjern. Far min som ble fraktet til Tromsø for livsviktig behandling, ringte senkveld og sa at han var forlatt på et mørkt, kaldt rom på mottaket der vi trodde han var trygg og ivaretatt. I ettertid er det sykt å tenke på at det var fest på ungdomshuset, og at vi var der en stund. Kanskje trengte jeg en pustepause.

Jeg gråt og gråt den natten. Minnene lever, også de vonde. Noen flykter fra krig, katastrofer og terror. Forlanger vi for mye når vi forventer at mennesker skal tilpasse seg og være «normalt norsk» etter noen måneder på et mottak? Jeg har ikke styr på regnskapet glede-sorg i eget liv.

Ikke vær for snar med verbal «trøst». Kok kaffe, lag mat, som om noen kommer tilbake fra sitt forlis. Ikke snakk så mye om Gud. Tror du på Gud, da tror du også at Gud var her før oss, og at han en gang ropte til seg selv: – Hvorfor har du forlatt meg?

I boken «Å vanne blomster om natten» sier presten ofte til hovedpersonen Violette: – Jeg vet ikke hva du og Gud har snakket om i dag til frokost, men det virker som om du er veldig sint på ham. Og hun svarer alltid: – Det er fordi han aldri tørker av seg på beina før han kommer inn.

Noen mennesker lever i konstant lidelse. Overgrep, vold, krig, kronisk sykdom, traumer fysisk og psykisk. Det har fått et navn: «Den hvite sorgen». Den som ingen ser. Vær varsom. Tørk av deg på beina før du går inn.

Minnene lever. De gode og de vonde.