Av: Brita Karlsen, lærer, Heggen videregående skole.

I programmet Lindmo på NRK nylig, beskrev kunnskapsminister Tonje Brenna norsk skole som bunnsolid. Jeg vet ikke hvem hun snakker med og på hvilket grunnlag hun uttaler seg, men det stemmer altså ikke. Skolen har brukket rygg og lekker som ei sil. Fremfor alt mangler den kvalifiserte lærere. Rekrutteringen til yrket svikter og mange velger å forlate yrket. New Public Management har over år ført skolen på villfaren vei. Læreres kunnskap om og erfaring fra klasserommet får stadig mindre verdi. Telling og system har erstattet den gode og viktige dialogen, medbestemmelse og lydhørhet er fordrevet av ei overkjøring av skoleeier som mangler sidestykke i norsk skolehistorie. Lærere er tause og avmektige og elever sliter mer enn før. Skolen borger ikke for demokrati og medborgerskap. Ei heller for livsmestring, folkehelse eller bærekraft. Disse fine begrep fra Fagfornyelsen, hvis innhold er essensielt for mennesker og samfunn. Det er et smertefullt paradoks.

Lokalt ruller for tiden debatten på nytt om tomtevalget for den nye videregående skolen. Flere representanter for næringslivet har i leserinnlegg skamløst påberopt seg spisskompetanse på skole og læringsmiljø. Det er ikke snaut. Frekkhetens nådegave. Mest av alt respektløst. At utenforstående uttaler seg som eksperter på vårt fagfelt er ikke noe nytt, dog bidrar det til mer avmakt i lærerstanden. Verre og verst er det likevel når skolesviket kommer fra skolens egne. Skoleleder på Rå, Einar Brinck-Hansen, fortjener ros for å ha blusset opp saken om tomtevalg. I et leserinnlegg i Harstad Tidende tar han skolefaglig og etisk ansvar når han tillater seg å spørre om det virkelig er for sent å snu i saken. At en skoleleder fronter skolekampen, gir håp til en avmektig lærerstand. Andre ledere sitter stille som mus. Hva mener de egentlig – de som er satt til å lede våre utdanningsinstitusjoner? Er de komfortable med å være systemets tjenere – lojale mot alt som kommer fra oven? Plager det dem at mange sliter med å holde ut i skolen? De synes mer interessert i å mele egne karrierekaker enn å vende seg lojalt mot dem de er satt til å tjene. I så fall kan de knapt kalles skolens folk. Kjenner jeg systemet rett er Brinck-Hansen for lengst kalt inn på teppet hos rektor Sylvi Berg. Det er i så fall dårlig skoleledelse.

Avstanden mellom skoleledere og lærere er blitt merkbart større med årene. Ledelsen har liten og ingen kontakt med klasserommet. Dialogen er truet. Demokratiet er truet. Det åpnes i liten grad for kritiske innspill. Skolen lider av ei sterk polarisering: Ledere og deres medløpere i den ene enden og legitime, kritiske skolerøster i den andre. Det skal være god stemning. Man får også internt i skolen beskjed om ikke «å surke» eller «kose seg med misnøye». Det er hersketeknikk. Det dreper nødvendig engasjement og viktig meningsbryting. Lærere melder seg ut. Orker ikke si noe. Avmakt avler gjerne likegyldighet og andre triste tilstander. Det er ubehagelig. Det er farlig. Spesielt når det skjer med dem som skal ta vare på mennesker.

Eks-rektor på Heggen, Ole Martin Linaker rakk akkurat å vende lærerne ryggen og heie fram gigantskolen før han forlot Heggen sommeren 2018. Det skal han ha: Han flagget høyt sitt syn i saken. Da stiller man seg jo også åpen for kritiske innspill. At lærerne ikke ønsket en så stor skole brydde han seg lite om. Etter Heggen fikk han jobb som spesialrådgiver i utdanningsetaten i fylket. Trolig har han fortsatt å dra i trådene på gigantskole-prosjektet i Seljestadfjæra – som ingen vil ha. Fordi det må være tidenes dårligste skolevedtak. Fusjonen Stangnes Rå bidro ellers til ei grom lønnsøkning for rektor Berg. Om den har hatt noen pedagogisk gevinst betviler jeg. Berg er for øvrig gift med Linaker, men det er vel kjent for folk. Nå sitter de begge på fylkeskommunale millionlønninger – for å løpe næringslivets ærend og styre skoleskuta mot avgrunnen. Det kan man også bli avmektig av.

Dersom skolen skal være attraktiv for menneskene som virker i den, må den bli mer livsnær og demokratisk. Det må da føres en dialog om hvilken skolepolitikk som vil tjene skolen og eleven best; og lærerne må, i kraft av sin profesjonelle kapital, være sentrale stemmer i denne dialogen. Skoleledere bør spille på lærerlaget og tone flagg mot skolefiendtlig politikk. For hvem skal kjempe kampen for en bedre skole når systemtro ledere vender sin lojalitet utover og oppover, og lærerne sitter fast i avmaktsgjørma eller flykter fra yrket? Og hvor lydig kan man bli – som skoleleder, lærer og menneske? I kampen for en bedre skole er det aldri for sent å snu!