Av: Knut Sand Bakken, Ap-medlem
Arbeiderpartiet har det ikke lett for tiden. Jeg savner det gamle partiet. Ekteskapet med Senterpartiet virker ikke særlig lykkelig! Når gallupene viser rekordlav oppslutning, ansettes ofte flere informasjonsmedarbeidere som ikke helt vet de skal informere om. For velgerne klarer ikke å få med seg partiets budskap. Det blir tåkelagt av informasjonsmedarbeidere og politikere som ikke vet helt hva partiet mener.
Stadig flere opplever at Arbeiderpartiet er et fortidens parti hvor tillitsvalgte diskuterer politikk, personer og arbeidsmetoder i en salig blanding og destruktiv form. Men i en tid med personfokusering er det vanskelig å foreta en sortering. Ledelse og politikk henger nøye sammen. Men en ny ledelse løser ikke alle problemer! Og det vil ta tid å bli et parti på over 25 prosent.
Det er ikke lett å komme med en selverkjennelse. For selverkjennelse er en operasjon det ikke finnes bedøvelse for. Men kanskje er det på tide at partiet tar konsekvensen av at nye tider krever nye svar. Mange fattige lurer på hvorfor de ikke kan få et verdigere liv? Vil de ha nok penger til mat og annet de trenger for å leve? Og hvorfor er strømmen så dyr? Ja, hva betyr solidaritet i 2023 det rike Norge?
Det er viktig for partiet å lytte til det som rører seg i folket. Og da mener jeg ikke trofaste partimedlemmer, men mennesker som står utenfor og ikke har fått kampsanger og 1. mai med morsmelken.
Partiet befinner seg på mange måter i dødsskyggens dal. Det kan bare komme ut denne tilværelsen hvis den finner igjen sjela si. Det gjør partiet etter min mening hvis det frir seg fra svar som var riktige før og våger å bli et tydelig parti for de svake. Og morgendagens parti må henvende seg til mennesker i deres hverdag. For det er vel ikke tilstrekkelig sjela ligger igjen hos en gruppe mennesker som er i ferd med å forsvinne?