Det startet med en pandemi som fratok de som allerede hadde lite det lille de hadde. Det har fortsatt med klimaendringer og stadig flere naturkatastrofer som ødelegger hus og avlinger. Det er langvarig tørke flere steder, og en krig på ett kontinent gjør at matprisene skyter i været på et annet. Med knapphet på ressurser øker konfliktnivået.

Alt dette gjør at flere mennesker vil måtte flytte på seg.

Ifølge Unicef står én milliard barn i 33 land i ekstrem fare på grunn av en dødelig kombinasjon av klima- og miljøtrusler. 400 millioner barn bor i områder med høy eller ekstremt høy sårbarhet for tilgang til vann. Ikke på 30 år har vi sett flere land i verden som står i en væpnet konflikt, med 63 millioner barn fra 6-17 år som mister tilgang på utdanning og framtidsmuligheter. En rapport fra Redd Barna og Oxfam viser at det hvert 48. sekund dør en person av sult i Øst-Afrika.

For mange er det eneste alternative å dra. Uten å vite når, eller om, de noensinne kommer frem til et sted de trygt kan kalle hjem. Langs veien bygges det gjerder og murer, de lokkes og ledes; hit i dag, dit i morgen. Noen med familie. Andre helt alene.

Nasjonale myndigheter peker på EU, FN og hverandre, for å beskytte egne grenser og flytte andres. Barn på flukt er blitt storpolitikk. Menneskestrømmer skyves dit man vil og ikke vil ha dem.

Underveis blir dager til uker og år. På Lesvos, i Colombia, Etiopia og verdens største flyktningleir på grensen mellom Myanmar og Bangladesh. Her og en rekke andre steder over hele verden tilbringes en hel barndom i limbo.

Utenfor og glemt i Ingenbarnsland.

Disse barna trenger mer enn bare husly, mat og et håp om at verden en dag ser helt annerledes ut. De trenger tiltak som holder familien samlet, sikrer at de er beskyttet mot vold og utnyttelse og sørger for at de voksne er i stand til å gi barna god omsorg.

For også i Ingenbarnsland er barna som mangler trygg omsorg aller mest utsatt. For overgrep, barnearbeid, menneskehandel og tvangsrekruttering til væpnede grupper.

Utrygghet, tap og psykisk stress vil kunne påføre dem livsvarige traumer og lærevansker.

Derfor jobber vi i SOS-barnebyer for at ingen barn skal være alene. At de skal få omsorgen de er helt avhengige av, aller helst i sin egen familie, og rett og slett få lov til å være barn, selv i Ingenbarnsland.

Sammen med andre organisasjoner oppretter vi barnevennlige soner hvor barn får være barn, hvor de får leke, får undervisning og noen å snakke med for å bearbeide minnene de bærer med seg. Vi deler ut mat og vann, bygger latriner og setter vaksiner.

Men for å åpne flere av disse dørene trenger vi støtte. Flere må engasjere seg for barna og også presse på politisk for å opprettholde humanitær tilgang der partene vil stenge oss ute.

Og være der for dem når de en gang kommer frem.

Målet må være at ingen barn skal befinne seg i en slik ikke-tilstand, utenfor og glemt, at de en dag kan forlate Ingenbarnsland og få oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter.