Rektorstillinger rundt om i landet må lyses ut både to og tre ganger fordi "ingen" vil ha jobben. Denne sterkt urovekkende situasjonen i norsk skole har utviklet seg over tid i stadig mer negativ retning.

Det å være den øverste ansvarlige på en skole er svært lite populært- og det er faktisk ikke vanskelig å forstå.

Ifølge Utdanningsdirektoratet er det fem hovedkrav og forventninger til en rektor:

1. Hun skal ha ansvaret for elevenes læringsmiljø.

2. Lede et profesjonsfellesskap (alle ansatte) og samarbeid mellom alle ulike aktører/berørte.

3- Ha ansvaret for styring og administrasjon.

4. Ansvar for faglig utvikling.

5. Ha en klar og tydelig lederrolle.

Litt utfyllende betyr dette for eksempel at rektor skal være kommunal leder i team og samarbeid med andre ledere, forholde seg til og innrette seg etter øverste politiske og administrative ledelse i kommunen, ha ansvar for all økonomi/budsjett og regnskapsføring, praktisere overordnede kommunale styringsdokumenter på skolenivå, tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, lede faglig utviklingsarbeid og organisasjonsendringer, være personalleder (ansettelser, permisjoner, lønnsarbeid, medarbeidersamtaler, HMS-ansvar, konfliktløser osv.), sørge for tett og godt samarbeid med alle foresatte, ansvaret for alle elevsaker inkl. spesialundervisning gjennom egen saks- og vedtaksprosedyre, rydde opp i elevkonflikter- ofte i samarbeid med involverte foreldre- og ikke minst; Sørge for et omfattende kartleggings, vurderings og rapporteringssystem som er pålagt av nasjonale og kommunale myndigheter.

Rektorjobben har naturlig nok ikke noen begrensning i arbeidstid – verken ukentlig eller i forhold til dag/kveld eller helg. Noen vil kanskje hevde at denne opplistingen er en overdrivelse – for eksempel at rektor kan ha hjelp fra annet administrativt personale. Sånn er det rent faktisk ikke. Det er kun de aller største skolene som har noen grad av administrasjon i tillegg til rektor – og rektor blir uansett sterkt involvert i alle slike forhold.

"Rektor-krisen" er en realitet – og lett å forstå.

Kunnskapsminister Tonje Brenna (AP) varsler nå at hun vil ta grep. Hun vil fjerne tidstyvene, sier hun.

Akkurat som 4–5 skoleministre har sagt før henne. Hun vil sette ned et utvalg. Ja, akkurat! Et nytt utvalg!

Det er nesten ikke til å tro. Det er rett og slett pinlig! Dette er en karikatur på mangel på politisk handlekraft. Tidstyvene er grundig kartlagt gang etter gang etter gang.

Etter en OECD-rapport rundt tusenårsskiftet (PISA) om prestasjoner i skolene i ulike land, gjennomførte skolestatsråd Kristin Clemet (H) en sterk dreining av virksomheten i norsk skole i retning av tellbar og målbar kunnskap – etter et markeds- og næringslivsorientert tankegods om styring og effektivitet.

Den nye skolen fikk en betydelig sterkere sentralstyring gjennom felles nasjonale resultatmål for skoler og elever, påfølgende omfattende kartellings-, vurderings og rapporteringsvirksomhet. Kort sagt en sterk og helt dominerende byråkratisering av skolenes virksomhet.

Etter noen år ble det klart at denne omfattende byråkratiseringen (basert på New Public Management) hadde en rekke svært uheldige virkninger. Dette gjaldt ikke minst et stort merarbeid for lærere og skoleledere.

Allerede i 2011 gjennomførte et eget utvalg en omfattende kartlegging av såkalte tidstyver i skolen.

Det markedsorienterte skjemaveldet med omfattende kartleggings- og rapporteringsordninger var hovedsyndebukk. Resultatet av rapporten var strengt tatt mer av det samme. Telling, måling og rapportering oppover i systemet bare vokste.

I årene fram mot 2020 har hver eneste utdannings- (Kunnskaps-) statsråd satt ned sine egne utvalg for å kartlegge akkurat det samme.

En rapport i 2014 – en ny i 2019 – pluss diverse andre tilsvarende utredninger.

Og rapportene konkluderer likt: Problemet er konsekvensene av New Public Management i skolene sammen med sterk sentralstyring som krever omfattende rapportering.

Sentralstyring kombinert med lav tillit til den enkelte skole og den enkelte lærer.

Rapport etter rapport. Hver statsråd – sitt utvalg, sin utredning og sin rapport. Hver kommune sine årsrapporter som i realiteten ikke dokumenter noe som helst.

Som kommunepolitiker over flere tiår har jeg aldri opplevd at kommunale årsrapporter med omfattende tallmateriale om prestasjoner har fortalt meg noe som helst viktig.

En desimal høyere enn i fjor der, en desimal ned neste år og så videre på samme måte år for år.

Uendelig små justeringer som i svært liten grad viser noen klar retning. Og hva er eventuelt effekt – av hva? Såkalte skolebidragsmålinger og såkalte indikatorer har kun gitt grunnlag for spekulasjoner totalt uten mening.

Vi vet hva som er tidstyver. Vi har visst det altfor lenge!

Og nå skal statsråd Tonje Brenne ha sin egen rapport. Er det mulig?

Klippe, klippe, klippe, ropte kjerringa i eventyret. De vet, men de vil ikke!