Av: Frode Bygdnes, Rødt Harstad

Det var som jeg tenkte, et angrep på de som ytrer seg skeptisk til Norges engasjement i denne krigen. Med sin professortittel ville han slå ned på motforestillinger og stemple det for å «forkynne». Det er hersketeknikk. I det siste innlegget ser vi at han forsøker å ta mannen i stedet for ballen, for så å si at han ikke vil fortsette diskusjonen.

Da utgangspunktet for professorens innlegg var «Bygdnes vs. Ukraina», altså mine meninger som han forsøkte å liste opp i fem punktere, så står det opp til meg å velge det jeg syns er viktigst å ta alvorlig og svare på. Jeg hadde kanskje ikke ventet at professoren ville følge opp mitt innspill om at krig og inflasjon henger sammen. Det får så være.

I det første innlegget sier professoren: «Vi aksepterer da heller ikke at USA skal ha en slik rett. Ingen medlemmer av NATO er buffere for USA.» Rart at jeg må opplyse professoren at Canada faktisk er en buffer for USA. Men det er ikke viktig. Det viktigste er det jeg minnet professoren på, nemlig Cubakrisen i 1962.

Det kaller professoren for «patetisk» og vil ikke drøfte det. Amerikanske våpen i Ukraina oppfattes som en eksistensiell trussel mot Moskva slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba. I begge tilfellene søkte den ene parten å nekte den andre muligheten å ha atomvåpen nær egen grense og hovedstad.

Russland har den samme «rett» til å gripe inn mot USA og Ukraina som USA hadde med blokaden mot russiske fartøy i 1962, inklusiv USAs planlagte angrep mot Cuba og Sovjetunionen. Slik argumentasjon er juridisk tvilsom, men professoren bør være klar over at Russland her bare har fulgt den amerikanske tolkingen av folkeretten.

Jeg deler selvfølgelig ikke denne argumentasjonen til stormaktene, og jeg ser at det også er andre grunne til krigen, men «innbilt risiko» som professoren lister opp, er det da ikke. Russerne har erfaring fra Vestens appetitt på landet, både fra Napoleon, Hitler og nå NATO. Med bare 4 % av verdens militærutgifter er det ikke troverdig at Russland utgjør en ekspansjonsfare for Vesten. Trusselen derimot er om denne krigen drives frem mot en tredje verdenskrig med bruk av atomvåpen. Dette «verdensbildet» er høyst reelt, og det vil ikke professoren diskutere.

Å arbeide for «fred» er å spare liv. Å forsyne Ukraina med våpen, penger og folk, er det motsatte. NATO-våpen og ammunisjon dreper vel så effektivt som russiske våpen. Forsvarssjefen uttaler seg i dag til Klassekampen at han ikke tror på en militær seier i Ukraina. I så fall vil professorens politikk medføre en langvarig og unødvendig krig som dreper masse folk.

Alternativet er fredsforhandlinger. Kanskje kan en leite frem MINSK-avtalene som NATO ikke overholdt. Fred er et kollektivt ansvar og internasjonalt fredsarbeid i tråd med FN-pakten som Norge burde gå i spissen for. Kanskje litt frekt av professoren å forlange at jeg skal ha løsninga? Men jeg veit at våpeneksport ikke er løsninga. Det gjør oss bare til krigsprofitører, og den politikken skjemmes jeg av.