For 33 år siden fikk jeg en datter med Downs Syndrom. Ansvarsreformen var så vidt født, og både makter, myndigheter og foreldre hadde mange spørsmål om hva fremtiden ville bringe for de med psykiske funksjonshemninger. Jeg var blant disse.
Den gjengse oppfatning var vel at de var «ikke opplæringsdyktig», og eventuell opplæring ville koste.
Så feil kan man ta!
I uke 28 (festspilluka) var jeg med på noe helt fantastisk. Ungdommer med ulike psykiske funksjonshemninger opptrådte sammen med funksjonsfriske, og skapte en musikalsk festaften … i alle fall for meg. I kinoen.
NUK-ukens musikkgruppe skulle vise hva de hadde produsert i festspilluka. Noen ville uttrykke seg via dikt. Andre i dikt tilsatt musikk. Noen hadde solistoppgaver. Mange flinke musikere, som deltok i NUK, krydret avslutningskonserten lørdag 2. juli, med flott musikk.
Å være med på øvelsene, og få se hvordan noen ord blir krydret med, diverse durer, moller og septimer notert på tavla, ble til musikk, var i seg selv en opplevelse.
Hvordan var det mulig? Mine funksjonshemmede venner var omgitt av flotte og dyktige instruktører med unik kompetanse og erfaring. Samspillet mellom de unge og funksjonsfriske deltakerne var flott på mer enn en måte. Det var et samspill basert på respekt. Og det skapte god musikk og stemningsfull diktning.
Dagene sammen med alle disse har vært en ukevandring med konstant påfyll av endorfiner for meg som ledsager.
Jeg forlot sommerkvelden med fornyet håp om at integreringen innen festspillenes tilbud til de unge, er kommet langt. Måtte det samme skje i samfunnet ellers.
Leonardo Da Vinci sa i sin tid at «Det er ingen stor kunst uten sann menneskekjærlighet».
NUK-festivalen var i mine øyne stor kunst.
Jeg gleder meg til neste år!