Det er to temaer som i disse tider synes å stå sentralt og satt på dagsorden, nemlig eldreomsorg og byutvikling/sentrumsutvikling.

Ved et tidligere lokalvalg gjennomførte Harstad Tidende en stor «markedsundersøkelse» blant de lokale partilederne/gruppelederne om deres syn på hva som måtte til av tiltak for å få opp liv og røre i byen og sentrum. Ett uttrykk gikk igjen – jo da, vi måtte få til et «levende sentrum». Det var gjennomgående lite konkret og mye ønsker!

Fasiten: I dag vet vi mye om fasiten. Så kan sikkert de samme politikerne få seg forelagt hva de synes i dag, er det blitt endring til det bedre?

Når spørsmålet kommer opp, peker mange på alle bygg som er kommet og som er på plan-/idéstadiet, og nevner: UiT/Campus/Studenthybler, nytt Hotell/Kaarbø kvartalet, Nye boligblokker på Ottar Håløygs plass og Holstneset, utbygging boliger og næringsarealer på Larsneset, eventuelt kino og bibliotek, ny videregående skole på HSI-tomta.

Det er ikke tvil om at alt dette er viktig for byens vekst, og er vital infrastruktur. Spørsmålet er likevel om det har bidratt til, eller vil bidra til, å få opp det levende sentrum som alle ønsker seg?

Jeg personlig har ingen kompetanse på området, men byutvikling må debatteres, og byutvikling tar tid, og når temaet kommer på dagsordenen synes jeg det er altfor få stemmer som lar seg høre, og det blir derfor noen få, gjerne politikere og noen entusiaster, som lufter sitt syn.

Byrom; La meg sitere hva en tidligere byplansjef og sivilarkitekt uttaler i et innlegg: «Byutvikling handler om å avveie ulike interesser. Det kan gjelde byggets bruk, trafikk, omgivelsene eller folks tilgjengelighet. Vi må velge hvilke hensyn som er viktigst å ivareta ved å lese bygninger og byroms kvaliteter, mangler og muligheter. Først når disse egenskapene er analysert og prioritert, kan vi sikre god byutvikling».

Fagfolk på byutvikling peker altså på at byliv kjennetegnes av at allmennheten kan bevege seg fritt og bruke byrom uten å ha et ærend der, og erfaring har vist at byliv oppstår lettest der det er publikumsrettede aktiviteter og dermed liv til gatene, med andre ord dreier byliv seg like mye om byggets innhold som dets form.

Ser vi på de byggene som allerede er kommet i sentrum, og som er planlagt de kommende årene, vil det selvsagt bevege seg hundrevis av arbeidstakere og skoleelever ut og inn – på dagtid, men vil dette bidra til liv og røre og appellere til deg og meg slik at vi bruker byen og deltar i bylivet?

Byggene i seg selv må altså, ifølge fagkompetansen, være lagt til rette for byliv – på gateplan og i byrom som er universelle. Eiendomsutvikling (nye bygg) må således ikke utlegges som byutvikling, det er en misforståelse, ifølge fagfolk.

Vekst og vern: En dimensjon i byutviklingen synes jeg har manglet i den politiske diskusjonen, nemlig vern kontra vekst. Går vi litt tilbake i historien så ser vi at nettopp dette tema var en viktig konfliktlinje ved generalplanarbeidet på 70- og 80-tallet, ikke bare det å verne enkeltbygninger, men også områder og helheten, og i 1975 ble det laget en plan for å verne hele 54 bygninger. Da uttalte daværende ordfører Arnljot Norwich følgende: «Jeg støtter tanken om å bevare byens historie, identitet og sjarm.»

Under den overordnede målsetting om å gjøre byen til et godt sted å bo, vant ideene om bevaring den gang vesentlig gehør. Så vil selvsagt noen hevde at det er å snakke om snøen som falt i fjor. Men kanskje er det verd å ta opp tråden fra den gang, da diskusjonen gikk på den ensidige vektleggingen av vekst, modernisering og fornyelse? Nå fremsettes tesen «byen vil fremstå nyoppusset», men vil det fremkalle byliv?