Jeg er en innfødt tjeldsunding – fra ei lita bygd under Sætertinden, midt i vakre Tjeldsund.

Jeg har selvfølgelig et budskap/poeng. Hvert poeng har en historie. Her er min

På 1950- og 60-tallet vokste jeg opp i lune og trygge kår. Vi hadde det vi trengte i bygda. Langt der borte en plass var store Skånland (Evenskjer). Dit rodde gubbene noen ganger for å handle, og det var stort. Især for oss unger som venta spent i fjæra på en godbit. En slik rotur tok som regel hele dagen, ja noen ganger mer. Så som den gangen pappa rodde for å kjøpe sement og møtte vindbåra da han rundet Hårberg med dårlig fribord. Det ble Tjeldsunds svar på Terje Vigen.

Allerede da var Evenskjer på en måte et senter, men ble liksom ikke noe mer, heller ikke nå. Det har visstnok dukket opp noen flere bygninger som for meg minner om filetfabrikker og stærkasser. Den flotte jordbruksbygda Skånland en gang var, er i ferd med å gro igjen.

Jeg som bor i Tjeldsund i dag, er kanskje ikke så interessert i disse tilbudene dem har i byene – vår sosiale møteplasser er i gapahuken og ikke i glasshus.

Så til poenget!

Jeg tror ikke vi ønsker å slåss for ting vi har. Skolen er ingen luksus, men en livsnerve i bygda.

1.–6. klasse gikk jeg på Kongsvik skole. Det var en god opplevelse. Vi hadde sikkert ikke de flinkeste lærerne, men de lærte oss å være interessert. Og det var den nødvendige kunnskapen for å komme videre. Marerittet for meg starta da jeg måtte bytte skole. Tre år i Sørvik satte meg helt ut og var helt bortkastet. Dels på grunn av store klasser og utrygge omgivelser, men kanskje mest bussingen som fikk meg helt uopplagt.

Så ta ikke fra bygdene skolene sine som bare skaper splittelse i kommunen og tapere i skolen.

Bruk ikke fellesskapets midler på glitter og fjas. Er vi ikke bedre tjent med en viss nøkternhet, slik at vi kan ta vare på det vi har?

Ta vare på skolen og hverandre! Tjeldsund vinner på fornøyde innbyggere som igjen er gode ambassadører for de som vurderer å flytte hit.