Skrevet av: Hannah Parschat, Palestinakomiteen Hålogaland.

Det er sannelig en trist start på 2024.

Og er det noe som virkelig, virkelig forundrer meg i disse dagene, tidlig på nyåret, så er det at på tross av de mange veldokumenterte folkerettsbruddene og krigsforbrytelsene på Gazastripen, så evner sentrale politikere i avgjørende maktposisjoner altså ikke å ta grep. Norge inkludert. Det virker som et seigt teppe av handlingslammelse og motvilje mot å iverksette selv de aller minst inngripende tiltakene som kunne satt en rask stopper for denne vanvittige elendigheten.

Det er hevet over ALL tvil at der skjer noen av de mest alvorlige menneskerettighetsbruddene på Gazastripen i disse dager. Så hva kan det være, som hindrer den politiske makta i demokratiske land, med respekt for menneskerettighetene, folkeretten, og en rekke andre rettigheter som gjør oss til likeverdige verdensborgere, i å ta grep? Hvilke geopolitiske konsekvenser vil det ha for Norge dersom landet tar effektive grep for å stoppe krigsforbrytelsene? Eller kanskje jeg heller burde spørre, hvilke geopolitiske konsekvenser vil det ha for Norge dersom landet setter det universelle menneskeverdet over geopolitiske interesser?

Vi kan selvfølgelig gjøre mer. Menneskeskapte lidelser kan kun stoppes av mennesker. Vi vet også at det finnes en rekke effektive tiltak som har fungert for å stoppe krigsforbrytelse i andre sammenhenger. Vestlige land har for eksempel innført 14 000 sanksjoner mot Russland etter den folkerettsstridige invasjonen av Ukraina. Dette betyr at Norge selvfølgelig også overfor Israel har muligheten til å gjøre mye mer enn det som gjøres i dag.

Ifølge meningsmålingene støtter nå halvparten av nordmenn boikott av Israel. Å forholde seg passiv overfor Israels overgrep på Gazastripen, er ikke upartisk i denne sammenhengen, men tvert imot å undergrave folkerettens universelle gyldighet. Ikke minst når norskproduserte våpen fortsatt selges til Israel for å holde krigsmaskineriet i gang!

Og så finnes det selvfølgelig stemmer et eller annet diffust sted på høyresiden, som mener at det er feil å være solidarisk med Palestina når det finnes så mange andre forferdelige kriger og kriser i verden. Uten å måtte si så mye mer, så tenker jeg at Sør-Afrika har servert svaret på gullfat. For det er nettopp okkuperte og koloniserte land og folk står i bresjen i dag og er aller tydeligst i sin støtte og solidaritet med Palestina. Det er også disse som kjenner så altfor godt til den vestlige dobbeltmoralen, og vet hvor ille det kan bli når «Aldri Mer» ikke er for alle.

Det er nesten tragikomisk at Israels påstand om at landet er utsatt for en eksistensiell trussel fortsatt er et legitimt argument i mange ører. Argumentet har blitt brukt gjentatte ganger de siste tiårene av Israel for å rettferdiggjøre uforholdsmessige angrep og brutale kollektive avstraffelser av den palestinske befolkningen. Ikke ett eneste år siden 1948 har Israel – verdens fjerde største militærmakt – faktisk tapt noe land til palestinere. Tvert imot, hvert eneste år siden 1948 har Israel utvidet sine bosetterkolonier, fordrevet flere palestinere, og okkupert mer land, i strid med folkeretten, og langt utover både 1948 og 1967-grensene.

Den eksistensielle trusselen henger utelukkende over Palestina, i dag mer enn noensinne. For det første har verdenssamfunnet sviktet palestinere fullstendig i mange årtier, og tillatt at territoriet som ifølge hypotesene skal bli staten Palestina en dag (den beryktede tostatsløsningen, samtidig har allerede 139 av 193 FN-medlemsland anerkjent Palestina som stat), i stor grad er okkupert og gjennomhullet av israelske bosettinger, gjerder, murer, militære kontrollposter, og palestinske samfunnsstrukturer ødelagt og fragmentert. Ikke en finger er løftet for at tostatsløsningen faktisk skal kunne være gjennomførbar en gang i fremtiden.

For det andre erklærte krigsforbryteren Netanyahu 18. Januar 2024 at han aldri vil anerkjenne en palestinsk stat. For de som har fulgt med i timen har dette også vært ytret av en rekke tidligere presidenter i Israels folkerettsstridige historie. Det begynner å demre for meg at kanskje, kanskje har palestinerne blitt fratatt retten til å eksistere? Hvordan føles det å være persona non grata i denne verden?

Når vi i dag står overfor et potensielt folkemord, så har vi alle et tungtveiende ansvar. Det er å verne om det universelle menneskeverdet. Vi kan ikke miste dette. For i denne verden er det faktisk ingen som ordner opp for oss når vi har rota det til. Ansvaret ligger ene og alene hos oss. I dag står retten til å være menneske på spill. Folkemord er den aller største, systematiserte kollektive dehumaniseringen som et folk kan utsettes for. Vi vet det er feil, og vi har alle et ansvar for å holde fast ved det universelle menneskeverdet.