Skrevet av: Kåre Nordgård og Fred Jørgensen, Folke aksjonen for fremtidsrettet havbruk i Sør-Troms.
Nå er det sesong for å spise krabber, en delikatesse for mange av oss som vi gjerne deler med slekt og venner. De fleste tenker vel ikke at krabbene kan inneholde skadelig stoffer, vi vil gjerne tro at norske kystfarvann er rene og at man trygt kan spise sjømat derfra. Dessverre er ikke det tilfelle lenger.
Krabber er bunndyr som er særlig utsatt for å samle opp miljøgifter som havner i slammet på sjøbunnen. I 2022 kom en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening der det advares mot høyt nivå av tungmetaller i krabbe. Artikkelen refererer til forskere fra NTNU som undersøkte nivået av tungmetaller i krabber i Mausund-området på Frøya. Dette er et område med svært mange oppdrettsanlegg for laks, og undersøkelsen ble gjort rundt disse anleggene for å finne ut hvor mye forurensing som var der.
Kort fortalt fant de at nivået av tungmetaller i brunmaten i krabbene var skyhøyt over grensene som er satt for innholdet i hvitt krabbekjøtt. Brunmaten består av krabbens lever og tarmkjertler der mesteparten av miljøgiftene hopes opp. Det ble også funnet en betydelig økning av nivået av tungmetaller i løpet av seks år, 137 % for kadmium, for kvikksølv 133 % og kobber 22 %. Videre fant de at konsentrasjonen av tungmetaller rundt to av oppdrettsanleggene avtok med økende avstand fra anleggene. Dette ble tolket som et sikkert tegn på at forurensningen kom derfra. Tungmetaller er miljøgifter som hoper seg opp i næringskjeden i havet. De gir sjelden akutte helseskader men skader kroppen over tid på forskjellige måter. Det er kjent at kadmium kan gi nyreproblemer og beinskjørhet i tillegg til kreftutvikling. Dioksiner og PCB er også farlige miljøgifter som finnes i både bunndyr og dypvannsfisk.
Mange av fjordene i Norge er såkalte terskelfjorder der utskiftingen av vann er dårlig. Der øker konsentrasjonen av miljøgifter etter som årene går. Tungmetaller som kadmium, kvikksølv og kobber er giftige for mennesker selv i små doser. Konsentrasjonene av disse metallene er 2–4 ganger høyere i fjordene enn i havet utenfor. Kobber brukes av oppdrettsnæringen til impregnering av burene laksen lever i, og nesten all forurensning av kobber kommer derfra. År 2019 ble det brukt 1700 tonn kobber til impregnering, det meste havner på sjøbunnen og spres utover.
Havforskningsinstituttet undersøkte i 2016 forskjellige krabbeprodukter fra henholdsvis Bergensområdet og Svolvær. De fant høye kadmiumverdier i kokte hele taskekrabber, i krabbepostei og fylte krabbeskjell kjøpt i fiskebutikker. De konkluderer med at klokjøtt i krabber er trygt å spise, mens brunmaten ikke må spises eller kokes sammen med klokjøttet. Det advares også mot inntak av taskekrabbe langs hele kysten fra Saltenfjorden og nordover. Årsaken er at krabbene her har tre ganger så høye verdier av kadmium som lenger sør i landet. Spesielt høye verdier er funnet i Vesterålen.
Mattilsynet skriver på sin Matportal at barn, gravide og ammende i det hele tatt ikke bør spise brunmat fra krabbe, de bør heller ikke spise mer enn to måltider fet fisk i uken og holde seg unna lever fra all fisk med unntak av pelagisk fisk.
Årsakene til forurensningene er sammensatt. Litt skyldes forurensning fra industri, og mye skyldes utslipp fra lakseoppdrett. Kobber stammer stort sett bare fra oppdrettsnæringen, det samme gjør kadmium mange steder. Små mengder miljøgifter fins i mange matvarer, også i fóret til laksen. På grunn av de svære mengder med fór som brukes på et lite område, hoper giftene seg opp i spillfór og avføring fra laksen under merdene. Det er mat for krabber og andre bunndyr.
Opphopning av miljøgifter i krabber og fisk er en markør for hvordan helsetilstanden er i fjordene våre. Forskerne advarer mot utviklingen og sier rett ut at hvis dette får fortsette, vil etter hvert all sjømat i fjordene bli helsefarlig og uspiselig. Oppdretts-industriens bidrag til dette er betydelig og kan bare reduseres ved at oppdrett for fremtiden foregår i lukkede anlegg. Forskerne krevde at de som forurenser rydder opp etter seg og at utslippene stoppes. Å verne om livet i havet er også å verne om livet for oss på land.