Har du noen gang måtte vurdere om du kan si hva du gjorde i helgen, da du er redd for reaksjonen på at du nevner ektefelle, samboer eller kjæreste? Tenker du noen ganger på om du er for feminin eller maskulin i forhold til hvordan samfunnet mener ditt kjønn skal fremtre? Har du noen gang møtt blikk som samtidig viser forakt når du holder din kjærestes hånd?

Mennesker som bryter med normene, enten det er på grunn av legning, orientering eller identitet, vet at han/hun/hen kan oppleve reaksjoner, om det er fordi en er for maskulin, for feminin, holder kjæresten i hånden, eller bare nevner kjønnet på sin kjære. Man må være observant på hvem som er rundt, for kanskje noen vil reagere med sinne og aggressivitet, og altfor ofte også med vold.

Dette skaper stress, en situasjon hvor du hele tiden er klar til å reagere, redd for hva som skal skje. Det kalles minoritetsstress. For de av oss som ikke kan skjule at vi er en minoritet, fordi en ser annerledes ut enn majoriteten, er det ofte enda verre. Man kan aldri få fri fra denne følelsen av å hele tiden være på vakt.

Stresset kan føre med seg psykisk uhelse, i verste fall blir det så ille at man ønsker å ta sitt eget liv. En av de viktigste grunnene til å feire Pride er alle de som opplever dette.

Under Pride ser en regnbueflagget og vet at man ikke er alene. Skeive personer assosierer regnbueflagget med ord som frihet, trygghet og inkludering. De assosierer parade og Pride med å kunne være seg selv en liten periode, uten å være redd. Føle seg som en del av noe større.

En del har stor trang til å binde festivalen opp mot en «ideologi» basert på noen feiltolkede setninger fra det politisk programmet til organisasjonen FRI. Fakta er at det er over 60 Pride-feiringer i Norge, og det er bare cirka en tredjedel av disse som er arrangert av FRI. Resten er arrangert av andre organisasjoner, politiske partier og uavhengige arrangører, blant annet Harstad Pride.

Pride er ikke noe FRI har funnet på, det ha eksistert siden 1974 i Norge. Det har en lengre historie fra utlandet. Regnbueflagget er ikke symbol for FRI. Det unike med regnbueflagget er nettopp at ingen har eierskap til det eller rettigheter knyttet til det. Det er internasjonal symbol for respekt, toleranse, likeverd, fellesskap, solidaritet, og samhold.

Den dagen man ikke trenger Pride for å gi frihet fra stresset noen dager, vil Pride trolig miste noe av sin betydning. Arbeidet for like rettigheter er et viktig arbeid, ikke fordi vi vil Pride til livs, men fordi de av oss som sliter med minoritetsstress fortjener samme gode psykiske helse som andre.

Derfor er det viktig å bedre det psykiske helsetilbud til ungdom, sørge for bedre seksualundervisning som inkluderer grensesetting i skolen. Derfor må vi jobbe lokalt mot fordommer og hatkriminalitet, med gode handlingsplaner, og jobbe mot negativ sosial kontroll og forsøk på å omvende personer fra sin egen legning. Vi må sørge for at aktivitetstilbud og idrettsarenaer er åpne for alle ungdom, slik at alle har en plass de kan føle seg hjemme.

Pride forsvinner ikke ved motstand, dette ser vi i etterkant av angrepene og drapene i Oslo under Oslo Pride i år, det bare viser enda tydeligere behovet. Arbeid for mangfold og inkludering av mennesker uansett hvem de er, hvem de elsker eller hvor de kommer fra er viktig. For mennesker er ingen ideologi, mennesker har egenverdi.