Av: Jonny Ternlind, distriktsleder Frivillige SOS-barnebyer Troms

Aldri før har vi i Norge opplevd å ta imot et så stort antall flyktninger som det vi nå gjør fra Ukraina. Det setter oss alle på prøve.

Det er snart ett år siden vi så de hjerteskjærende scenene som utspilte seg på togstasjonen i Kyiv. Barn som måtte ta farvel med en pappa de ikke visste om de noen gang fikk se igjen. Det var bilder av kvinner i fødsel i kjellerrom, mens bombene regnet ned fra himmelen. Det var grusomheter vi ikke orket å ta innover oss, men som vi måtte forholde oss til. For igjen var det en blodig krig i Europa.

Bildene fra et år siden er dessverre fortsatt like relevante. Krigen var ille da, og den er ille nå. Ikke minst har den forårsaket den største flyktningstrømmen i Europa siden andre verdenskrig. 40 000 ukrainere kom til oss i rekordåret 2022, like mange er ventet i år. Dette er historiske tall. I starten opplevdes kanskje denne flyktningsituasjonen som noe akutt, noe forbigående som ville gå over og som vi måtte håndtere der og da. Den tankegangen må vi omstille. De ukrainske flyktningene skal nå bygge seg et liv her. Det som var midlertidig, har gått over i en ny fase.

I løpet av det siste året, har vi i SOS-barnebyer vært i møte med 46 norske kommuner som har bosatt ukrainske flyktninger. Ukrainerne selv sier de er fornøyde med mottakelsen de har fått, men flere opplever at varmen og oppmerksomheten de ble møtt med i vår, har dempet seg. Det er vanskeligere å finne sosiale samlingssteder, samtidig som språk skaper barrierer og utfordringer. Mange bor trangt, og vi vet at boligmangelen vil øke. Ikke minst ser vi store utfordringer med den kommunale psykiske helsehjelpen, som allerede har sprengt kapasitet. Flere steder lider av manglende kompetanse, særlig rettet mot barn. Samtlige savner de en pappa, som de hele tiden bekymrer seg for om skal overleve. Hvordan skal det gå når titusenvis av nye mennesker med krigstraumer skal få plass på overfylte asylmottak og bosettes i en kommune? Vi vet at flyktningene som nå kommer fra Ukraina kan trenge enda mer hjelp etter å ha opplevd krigen på nært hold. Samtidig må vi også huske på at stadig flere kriser tvinger mennesker fra hele verden på flukt. Det er på langt nær bare ukrainere som motvillig må forlate alt de kjenner og er avhengig av vår hjelp.

Når den kliniske kapasiteten er sprengt, tvinger det seg frem andre gode løsninger. For oss i SOS-barnebyer har det vært viktig å skape møteplasser for barn og unge som har flyktet hit, fra Ukraina eller et hvilket som helst annet land, sammen med barn og unge som allerede bor her. Et eksempel på det er SAMMEN-prosjektet. Der får en gruppe flyktninger sammen med andre norske ungdommer i oppdrag å legge en plan for ulike aktiviteter de ønsker å gjennomføre. Blant annet klatrekurs eller telttur til en spesiell plass, dans, fotball, gatekunst og matlaging – i det hele tatt, kun fantasien setter grenser for hva de kan bruke prosjektmidlene til. Det er sosialt og gøy, og det skaper vennskap som er avgjørende for å mestre en helt ny hverdag på et helt nytt sted.

Det vil kreve mye av oss alle å ta godt vare på de flyktningene som allerede er her og dem som kommer. Som talerør på vegne av barn og unge, mener vi det er helt avgjørende at hver og en av oss løfter blikket. Kanskje kan du invitere på middag og engasjere deg som frivillig? Det minste vi kan gjøre er å være nysgjerrige og imøtekommende. Det er mange måter å vise at man bryr seg, slik at både ukrainerne og alle andre som flykter hit, kjenner på varme og gjestfrihet.

Det er ikke lenge siden vi selv var preget av ensomheten og isolasjonen som følge av pandemien, uten steder å møtes og uten fysisk kontakt. Den isolasjonsfølelsen kjenner mange flyktninger på konstant i en monoton hverdag. Sånn vil vi ikke ha det, og sånn kan vi ikke ha det om vi skal lykkes med integrering og god rehabilitering av psykisk helse. Om ukrainerne velger å bli boende her på lang sikt eller om de etter hvert har et hjemland å vende tilbake til, skal ikke livet leves på vent. Det skal leves her og nå.