I dagens Aftenposten finner jeg flg. fra avisens arkiv gjengitt: «Det er så mye kjekk norsk ungdom. I sommervarmen for 50 år siden fant signaturen Desire`e grunn til å minne oss om at ikke alt var galt med ungdomsgenerasjonen anno 1972, slik hun nok mente nyhetsdekning kunne gi inntrykk av:

«Jeg tror at hvis man skrev litt mindre om de umulige, så ble det færre av dem og stadig flere av de kjekke, friske guttene og jentene som verken oppfører seg som halvgale fjols, demonstrer for likt og ulikt, stjeler biler, nasker i forretningene eller agerer postrøvere».

Jeg er født i 1935, og som gammel spesialpedagog og far til seks barn, kan jeg ikke slutte meg til at dette er den viktigste grunnen til den utskeielse som vi i dag ser av dagens unge. Selvfølgelig vil avisens behov for å bringe fakta om barn og voksnes brudd på de normale leveregler for både voksne og barn for mange vil kunne inspirere til ureglementær oppførsel. Men dette har bare gyldighet når barn ikke har fått med seg viktigheten av å holde seg til det som er normale leveregler i ethvert normalt samfunn.

Hadde gleden av å vokse opp i et samfunn det leveveien var kombinasjon av jordbruk og fiske. Den mannlige delen var bare heime for å få rene klær og mat for neste tur ut på fiske. Av og til kunne han være litt heime for å gjøre våronn eller slått og lignende «mannskrevende» oppgaver.

Heime var det kona som styrte med fjøs, unger og nødvendig husarbeid. I denne arbeidsdelingen var barnas arbeidsinnsats helt nødvendig. Jentene lærte å spinne, karde, sy, veve og strikke, samt å lage mat og vaske klær og stelle mindre søsken. Guttene hadde ansvar for snømåking om vinteren, sage og kløyve ved, og kjøre heim vatn med hest og slede når brønnene heime på gården ble tom for vann.

Selv om det ikke var bad med dusj i heimene, skulle det mye vann til både hus og fjøs. Dette lærte barna både praktiske ferdigheter og det å ha ansvar. Til å administrere dette hadde kona på gården mange viktige og ansvarsfulle oppgaver. Mange var heldig og hadde en mor eller svigermor til hjelp med omsorg for både barn og dyr i fjøset. Men dette var før likestillingens tid kom til landet.

Vi er alle enige i at likestillingen er en viktig og stor sak som vi håper er kommet for å bli. Men vi ser nå at heimen sin posisjon som oppdrager og trøster i for stor grad er blitt skadelidende. En kan enkelt skissere daglig livet for største delen av våre familier slik: «Klokka ringer og vekker alle, både barn og voksne, til en ny dag i barnehage, grunnskole og vg. skole, og på arbeid. Når klokka blir 16 er hele familien på plass igjen. Alle er sulten og trett, og det gir god forklaringen på hvorfor det blir laget lettvint mat av halvfabrikata og at mange barn flytter som halvvoksen ut av heimen uten å kunne lage ordentlig mat.

Så er middagen over, og de minste har en time til å leke på gulvet med sine egne leker. Så skal de eldre barna kjøres til ulike aktiviteter som brukes til flere aktiviteter som opptar gjerne flere ukedager. Kl. 20 er de fleste heime igjen. Da sover de minste, mens de største må gjøre lekser. Alle er trøtte og slitne etter en lang og strevsom dag.

Selvfølgelig er det ikke slik for alle. Men det jeg vil fram til, er at dagens familiesituasjon fratar far og mor muligheten til å være barnas egentlige oppdragere, både når det gjelder praktiske ferdigheter i heimen og holdninger til hva som er rett og hva som er galt. Normalt er det heimen med mor og far som alltid har stått for den læringen som går på ærlighet, holdninger som går på hvordan vi skal forholde seg til andre mennesker. Nå er det personale i barnehage, førskole og grunnskolen som får denne oppgaven.

Heldigvis er vi i dag ganske strenge når vi lager krav til kvaliteten på dem som får tilsetting i slike stillinger. Det finnes likevel nyanser i den opplæringen barna får på denne måten, som igjen altfor ofte fører til at barna velger tilhørighet til vennegrupper der barna selv bestemmer hva de kan og ikke kan gjøre.

Resultatet av dette er at de barne- og ungdoms problemene som vi tidligere kunne lese om på forsiden av Aftenposten om hendinger i Oslo og andre større byer, nå finnes som problem også på mindre steder.

Større barne- og ungdomsgrupper som i flokk går inn på butikker og forsyner seg med varer de ikke betaler for. Vi ser også at misbruk av narkotiske stoffer er økende hos de samme gruppene. Det går ikke an å bare la denne utviklingen få anledning til å fortsette.

I den forbindelse er den beste utveien å lage ordninger der foreldrene igjen får mulighet og ansvar for å være barnas oppdragere. Dette kan nok gjøres på flere måter, der likestillingstanken må vernes. Selv valgte vi at mor skulle være heime til den minste av våre seks barn begynte på skolen. Men det kan også være at foreldrene får betalt delfri for å lære barna sine å ordne hus og innbo inklusiv middag, og bevisst lar samtalen går på saker som er viktig i enhver oppdrager situasjon.

Men dette krever en helt annen prioritering enn den vi ser i dag, der det viktigste målet er at alle, både kvinner og menn helst skal ut i arbeidslivet og gjøre karriere. Med en slik innstilling til hva som er viktigst her i livet, er det opplagt at det vil måtte gå på bekostning av den måten vi som foreldre har for å kunne gi en adekvat oppdragelse av våre barn.

Dette kan imidlertid løses på flere måter, når bare forståelsen og viljen er til stede. I vår fremtidige målsettinger for politisk arbeid for å skape et bedre samfunn må arbeid i heimen få en større prioritet. I heimen legges selve grunnsteinene for den personlige vekst og utvikling.