Av: Karl Selanger. Ph.d. strålingsfysikk og Torleif Jørgensen. Siv.ing. bygg & anlegg
De høye strømprisene i Sør-Norge er på vei nordover. Samtidig adresserer batterifabrikker, hydrogenproduksjon, datasentre, transportsektoren og elektrifisering av Melkøya med mer et langt større el-behov enn det beskjedne overskuddet Nord-Norge har i dag. Men også annen industri og næringer må bli grønnere. For eksempel må den voksende sjømatnæringen legge om til lukkede merder, landbasert oppdrett og produksjon av nytt fiskefôr uten bruk av menneskemat. Forsvaret vokser igjen sentralt i Nord-Norge, jordbruket legges om, transport elektrifiseres, mer gruvedrift ønskes og så videre. Næringsutvikling i nord er snakkisen.
Vi går altså mot ei kraftkrise i vår landsdel der også kraftverk med infrastruktur vil møte bærekraftsmål som kun kjernekraft kan oppfylle med mye stabil og regulerbar kraft, minimale naturinngrep, ingen utslipp av klimagasser, lang levetid, lite avfall og rimelig strøm. Driften av et slikt kraftverk gir i seg selv mange trygge og godt betalte arbeidsplasser. Men atomtrollet må belyses for å fjerne de siste hindringer for norsk kjernekraft.
Energi-, miljø- og naturkrisen henger sammen og må løses samtidig. Fossil kraft fases ut, og 70 millioner nye innbyggere årlig skal ha strøm. Fornybar har ikke løst energikrisa, men gitt inflasjon og naturkrise. Frankrike løste oppgaven best med ren og rimelig kjernekraft fra midten av 70-tallet, slik diagrammet under viser.
Tilliten til kjernekraft forsvant etter ulykkene i Tsjernobyl 1986 og Fukushima 2011. Regjeringer i flere land ble skremt til å stenge ned mange kjernekraftverk. Men tilliten øker nå raskt fordi vi opplever følgene av fornybaralternativet. Både folk og regnemodeller forstår nå at vi er tilpasset naturlig bakgrunnsstråling, at døde av stråling fra Tsjernobyl er 60, ikke 100.000, og at området folk forlot er blitt Edens hage for fauna og flora. Men få vet fortsatt ikke at reaktorer ikke kan bli ei atombombe, og at ingen døde av stråling i Fukushima, der 18.400 omkom i tsunamien i 2011.
Fornybaralternativet sol og vind er bygd ut i mange land. Men uten et energilager «oppstrøms» turbiner og panel blir strømmen 100 prosent ustabil og væravhengig. Å stabilisere svingningene i nettet er dyrt, men å stabilisere med annen ustabil kraft er en ond spiral.
Sol- og vindkraft trenger store areal, for ikke å si volum, til turbiner, veier og kraftgater. Fragmentering av naturen, spredning av mikroplast og vindturbinenes visuelle og fysiske okkupasjon forurenser og forringer naturopplevelsene. Turbinvingenes dreping av fugler og insekter er også til ettertanke og ikke et sivilisert samfunn verdig.
Råstoffressursene uran og thorium vil rekke i minst 1.000 år. Det skyldes ikke minst at fjerde generasjons reaktorer, såkalte 4G-reaktorer, tar ut 50 ganger mer energi fra brenselet enn dagens 3G-reaktorer. Avfallet fra dagens reaktorer er også ei gullgruve som råstoff til 4G-reaktorene, og havvannet er ei rik og fornybar uranåre. Når vi også behersker fusjon har vi nok råstoff for all fremtid.
Stabil og regulerbar strøm er reaktorenes varemerke. Siden reaktorer har et innebygget toårig energilager «oppstrøms» turbinene, blåser de i været og leverer utslippsfri strøm 24/7 til både grunnlast og balansekraft. Som eksempel yter de tre finske reaktorene i Olkiluoto på bildet til sammen 3400 MW, eller 28 TWh/år. I dag vil kun to reaktorer yte det samme. Anlegget opptar ca. 1 km² grunn, og avfallet lagres i et fjellanlegg like ved.
En renessanse for kjernekraft er i gang. Etter 20 års pause i Europa tester Finland nå en ny fransk EPR 1600 MW reaktor. England og Frankrike bygger og planlegger 20 slike, og levetidsforlengelse og nysatsing skjer i 20–30 land. Til og med Japan gjenoppbygger sin nukleære industri. Størst utvikling skjer innen det som kalles «Small Modular Reactor» forkortet SMR, med 3G- eller 4G-teknologi. Moduler produseres i fabrikker og monteres på byggeplassen. Typisk areal til slike anlegg er 200x200 m². Det tilsvarer rundt fem fotballbaner.
Tid er et kjent argument mot kjernekraft: Det tar minst åtte år å bygge én reaktor, klimakrisa er nå, vi må finne på noe annet. Tyskland fant på noe annet, men etter 30 år åpner de nye kullgruver. Tid blir her et perfekt sirkulært argument. Og man bygger ikke én reaktor på åtte år, man bygger 5 reaktorer på 16 år.
Penger teller. Kjernekraftverk er dyre, men billigst pr. kWt når levetid, kvalitet og produksjonsvolum regnes inn. Politisk medvind gir også trygghet som krymper kapitalutgiftene. Med dagens elpriser vil det finske «skrekkeksemplet» nedbetales over 10–15 år og produsere til 30–50 øre/kWt i opptil 80 år. Litt overskudd på kraft gir det store prisfallet.
Vegen fram realiseres raskest ved å bestille kommersielle reaktorer på 1200 – 1600 MW, gjerne i samarbeid med Sverige. SMR-konseptet er svært attraktivt f.eks. til elektrifisering av sokkelen, men er neppe kommersielle før 2026. Kraftverkskonsept, plassering, tidsplan og kompetanseutvikling må ha et regionalt perspektiv, gjerne inkludert Svalbard. Kommuner, fylker og politiske partier her nord må samlet be om regjeringens medvirkning til ny kjernekraft for å bringe lys til morgendagens arbeidsplasser. Hvem vil være bjellekua her i Hålogaland?
De beste ideene til satsing kommer fra de menneskene som jobber. De trenger bare rom og kraft til å prøve, feile og lykkes.