Denne kommentaren sto først på trykk i avisa iTromsø.

Er det så forbanna nøye da, om håndballjenta eller fotballgutten får vise seg fram til flere via strømmetjenester? Og er det ikke positivt at tanter, onkler og besteforeldre kan gi spillerne skryt og tilbakemeldinger – etter å ha sett kampen fra et helt annet område av landet?

Dette er selvfølgelig helt legitime spørsmål fra foreldre og andre familiemedlemmer. Og for mange unge idrettsutøvere vil det nok oppleves som både spennende og motiverende å vite at kampen kan sees av alle nordmenn som er villige til å betale for et abonnement.

Så var det dette plagsomme personvernet, da. Barnas rettigheter kan raskt bli en bremsekloss for voksnes skuelyst.

Etter alt bråket rundt breddeplattformen MyGame, der TV2 og Amedia sitter på både rettigheter og eierposter, har nå seks idrettsforbund satt en midlertidig stopper for strømming i barne- og breddeidretten. Det skulle virkelig bare mangle, uansett hvor mye plattformen selv bedyrer at de har edle hensikter. Eller «Vår visjon er å gjøre strømming av breddeidretten trygt og enkelt», som det så fint står på deres hjemmesider.

Det er ikke slik at alle idrettsgutter og -jenter nødvendigvis vil glede seg til denne eksponeringen når de utøver idretten sin, men heller oppleve det ubehagelig. For enkelte barn kan attpåtil den offentlige, direkte kringkastingen av hvor de befinner seg medføre reell fare – for eksempel dersom de bor på hemmelig adresse.

Diskusjonen rundt om det er uproblematisk at idrettsaktiviteten til barn (som de i juridisk forstand er fram til myndighetsalder) skal kunne filmes og spres fra de er 13, 15 eller 18 år gamle tar jeg ikke stilling til i denne omgang. Det skal i denne sammenheng nevnes at også iTromsø er blant mediehusene som strømmer kamper, i henhold til retningslinjene vedtatt av Idrettsforbundet, for våre abonnenter.

Poenget er at kameraene som skrus opp i norske idrettshaller ikke bare angår spillerne i kampen som filmes. De angår også alle andre brukere. I mange idrettshaller vil dette være barn ned i 5-årsalderen som leker, trener og spiller foran kameraene som er montert på veggene.

Dette blir potensielt svært problematisk i og med at kameraene ikke dekkes til, eller kan skrus av, i periodene de ikke skal filme. Problematisk er bare forbokstaven når vi ser på hvem som har produsert kameraene, og hvilken historikk MyGame foreløpig har å vise til.

VG har avslørt at kameraene har filmet treninger. Det er heller ingen som kan garantere for alderen til spillerne som filmes. At yngre barn enn den aktuelle årsklassen faktisk kan delta har vi fått et fælt eksempel på, fra en bandykamp der en slåsskamp hvor en 12-åring deltok lenge lå tilgjengelig for alle TV2 Play-abonnenter.

At de kinesiske Hikvision-kameraene er bannlyst i store deler av den vestlige verden var tydeligvis irrelevant da MyGame – til jubelrop fra idrettsforbundene – monterte kameraene. Den «smarte» teknologien som gjør at disse helautomatiserte kameraene visstnok bare filmer når de skal, og bare hendelsene folk betaler for å se, skal ha blitt utviklet under Kinas overvåking av de internerte uigurene.

Denne teknologien skal altså nå brukes til å filme barns jubel og gråt på idrettsbanen, uten at vi har noen andre enn MyGame selv sine garantier for at kameraene ikke filmer eller samler inn data gjennom resten av døgnet.

Dette høres mest ut som en feberfantasi, eventuelt plottet til en dårlig film – ikke virkeligheten i norsk barne- og breddeidrett. Nå mangler vi bare russisk overvåking av garderobene før science fiction-manuset er komplett.

Hvordan kunne dette i det hele tatt skje? Er det ingen voksne hjemme i Idretts-Norges styre og stell?

Overvåking av barn, og barnas personvern, er svært kompliserte tema. Som forelder ønsker mange av oss å følge med på hva barna foretar seg på telefonen, nettbrettet eller spillkonsollen.

Denne kontrollaktiviteten – eller overvåkingen, om du vil – gjør foreldre nettopp for å unngå at barna overvåkes av andre, kontaktes av ukjente voksenpersoner, eller eksponerer seg på en måte som legger igjen digitale spor og informasjon som kan bli misbrukt.

Jeg har selv fotballspillende barn, som begge er under 15 år gamle. Siden jeg også er trener for barna mine, deltok jeg i en undersøkelse sendt ut av vår klubb Tromsø Idrettslag. Spørsmålet var enkelt: Om vi stilte oss positivt eller negativt til at MyGame skulle få montere sine kameraer i klubbens privateide Bjerkakerhallen (også kjent som Lerøyhallen), hvor ungene har ukentlige treninger.

Jeg ble derfor lettere sjokkert da herværende avis avslørte at disse kameraene allerede var montert, og tatt i bruk, i to av byens øvrige idrettshaller: Tromsdalshallen og Tromsø Ishall. Byens politikere reagerte med et stort «Hæ?», da kameraene hadde blitt skrudd opp uten kommunens godkjenning.

Man kan jo spørre seg om norske idrettsforbund ledes av søvngjengere, når disse kameraene kan bli plassert ut der norske barn er i aktivitet – bak ryggen til trenere, foreldre og idrettshallenes eiere. Eller sitter idrettslederne med skylapper på, og øynene fastlåst på sine kontoutskrifter?

«Brukermedvirkning» er ikke bare et moteord, men en praksis der deltakerne får muligheten til å påvirke tilbudet eller aktiviteten de tar del i. Brukermedvirkning forekommer ikke bare i helsesektoren. Norske barn har, både i skolen og barnehagen, en lovfestet rett til å delta i planleggingen og vurderingen av virksomheten som angår dem selv. At Norges idrettsforbund nå visstnok skal spørre barna om deres mening, etter at de allerede har blitt filmet, er bare tragikomisk.

Strømmekonseptet til MyGame handler selvfølgelig om én ting: Penger. Og selv om vi nok må innse at toppidretten vil forbli styrt av kommersielle interesser, kan ikke inntjening legge premissene for idrettsaktiviteten til norske barn og unge.

Det er mange ubesvarte spørsmål rundt personvernet og sikkerheten til norske barn som fanges opp av disse kameraene. Frem til disse spørsmålene besvares – med juridisk ryggdekning, og av andre ansvarlige parter enn firmaene som selv skal tjene penger på dette – bør hele greia skrinlegges med umiddelbar virkning.

Når det kommer til filming og eksponering av mine barn vil jeg heller være for paranoid, enn for naiv.