Cancel culture, eller kanselleringskultur, preger i stadig større grad den offentlige debatten. Kanselleringskultur vil si at noen blir stemplet, utestengt eller utstøtt fra sosiale og profesjonelle kretser, på grunn av sin oppførsel eller sine utsagn. Dette skjer ofte fordi noen ønsker å verne om minoriteter, sikre mangfold og være inkluderende. Spørsmålet jeg stiller meg er om kansellering er blitt et verktøy for dem som føler seg krenket, og om det virker mot sin hensikt.

Kanselleringskulturen skjøt fart i Amerika i 2017, under fremveksten av #Metoo. Kanselleringskulturen førte til at mennesker ble stilt til ansvar for sine uttalelser og handlinger. Etter hvert ser man i Amerika at kanselleringskulturen har ført til en polarisering av debatter, der ytterpunktene dominerer det offentlige ordskiftet. Det kanskje mest kjente eksemplet på kanselleringskultur er at Harry Potter-forfatteren J.K Rowling har blitt upopulær i transmiljøet etter kontroversielle twittermeldinger. Dette førte til at en del bokhandlere verden over sluttet å selge Harry Potter. Et annet eksempel er brukeren «Barisbreivik» sin bruker på ungdomsappen Tik-Tok ble utestengt etter at han uttrykte at det bare fantes to kjønn.

Jeg mener at hovedproblemet med kanselleringskultur er at forsøkt på å beskytte minoriteter og mangfoldet ofte ender med at meningsmotstandere blir kansellert og sensurert. De blir skjøvet bort og fordømt, fordi noen mener det de står for ikke er politisk korrekt eller krenkende. Målsettingen om å beskytte mangfold og minoriteter blir høyst paradoksal, når man presser bort andre personer og grupper med andre synsvinkler, kritiske synspunkt og alternative meninger. Det fører til at ytringsfriheten blir redusert.

Opinion sin undersøkelse UNG2022 viser at 52 prosent mener at de ikke kan si det de mener fordi samfunnsnormene er blitt for politisk korrekte. Undersøkelsen tar for seg målgruppen 15–25 år. Det er alvorlig for demokratiets fremtid når over halvparten av unge ikke tør å løfte fram sine meninger og delta i samfunnsdebatten. Jeg mener at det er to forutsetninger for å skape større takhøyde og å få bukt med kanselleringskulturen.

1. Mange hevder at de som er pådriverne for kanselleringskulturen ligger langt til venstre i det politiske landskapet. Majoriteter av den norske befolkningen befinner seg en plass imellom ytterpunktene på den politiske høyre-venstre-aksen. Derfor må flere våge å ta ordet i debatter, selv om man er redd for å bli kansellert. Hvis ikke overlater man definisjonsmakten på hva som er greit å si til noen andre. Grupper som ofte er mindretall, men som får definisjonsmakt på hva som er greit og ikke greit fordi de høres og synes.

2. For det andre må vi tåle mer. Som samfunn må vi forstå at meninger vil krysse hverandre og av og til kan såre noen. Men ytringsfriheten er selve grunnsteinen i demokratiet. Den skal ikke primært beskytte oss som individer, men sikre fri meningsdannelse, at synspunkter brytes og for å drive samfunnet videre. Dermed vil en konsekvens av ytringsfriheten være at noen blir såret og kreket.

Når over halvparten av unge i alderen 15–25 år ikke tør å si sin mening, i frykt for å bli kansellert, mener jeg at ytringsfriheten trues. Derfor er det viktig at flere deltar i samfunnsdebatten slik at man får et større mangfold av meninger, og at man ikke lar en annen gruppe i samfunnet ha definisjonsmakt på hva som er innenfor å mene. Samtidig må vi tåle å bli krenka og å være uenig med andre, slik at takhøyden blir større i samfunnet. Avslutningsvis er det viktig for meg å understreke at selv om vi burde tåle mer, har alle et ytringsansvar som hvert individ må ta på høyeste alvor.