Tenk over hvilke elektriske apparater vi hadde i 1930. Tenk så over hvilke vi har i dag. Tenk så på at i 1930 visste de omtrent ingenting om hvilke elektriske apparater vi ville ha i dag. Like lite vet vi i dag om hvilke elektrisk drevne innretninger vi vil ha i 2120.

Skal man spå om fremtiden, må man se til fortiden. Det er kanskje en noe drøy påstand å si at i 2120 så vil behovet være 20 ganger mer enn i dag, Men det skulle ikke forundre meg. Historien viser at behovet vil øke, og det vil øke drastisk. Ja, direkte kolossalt i tiårene som kommer, og det er gårsdagens teknologi som skal dekke etterspørselen i dag og de nærmeste tiårene.

Det er tre ting vi kan gjøre; Produsere mer strøm eller forbruke mindre eller en kombinasjon av de to. Produsere mer betyr mer forurensing. Det er det ingen som kan prate seg bort fra. Men hvilken produksjonsmetode gir minst negativ inngripen i miljøet? Det å forbruke mindre er økonomisk uheldig. Tross alt så er vår økonomi avhengig av at industrien har tilgang på kraft. Industrien kan ikke gå på tomgang. Kombinasjonen av de to, er heller ikke en varig løsning som gir leveringssikkerhet til industrien og private husholdninger.

Vi må snarest bygge ut kraftproduksjonen her i landet. Kraftig! Fusjon, fisjon og Månens H3 er teknologier som mest sannsynlig ikke vil få særlig betydning de neste hundre år.

Gjennom de siste hundre år og mer, har det vist seg at vannkraft er den minst forurensende og enkleste måten å produsere energi på. Alternativer som vindkraft, kullkraft eller atomkraft kan gi store negative miljømessige virkninger, både lokalt og globalt.

Regner vi med produksjonen av de ulike kraftverkstypene, blir miljøgevinsten negativ når vi tenker på f.eks. at vingene i en vindmølle må skiftes ut tredje hvert år. Kullkraft spyr ut miljøgasser i enorme mengder døgnet rundt. Atomkraft kan ved en ulykke gjøre området med omliggende ubeboelig i kanskje flere tusen år.

Vannkraftverk er i dag, og meget mulig de neste hundre år, den minst forurensende metoden å produsere strøm på. Er det noe å diskutere?

Ett av argumentene mot vannkraft er at det er uheldig å legge hele daler under vann. Men et kullkraftverk legger også store områder under betong og asfalt, for ikke å snakke om forurensing både på bakken og i luften der kullet hentes opp, der det fraktes og der det forbrennes. Der det er en ren vanndam, er det liv. Både i og rundt dammen.

En dag tar oljesalget slutt. Eller det blir så lite at det ikke lønner seg å hente den opp fra havets bunn. Da må vi ha en ny eksportvare klar. Helst en som har minst like stor etterspørsel som oljen. I en grønnere verden vil etterspørselen etter grønn energi øke enormt. Kan Norge de neste tusen år eksportere energi til et stadig større marked på kontinentet? Ja, det kan vi, men vi må være villig til å investere

Det er bare å sette i gang. Men, og dette er et stort, men … Det lille norske markedet må skjermes fra effekten av tilkoblingen til kontinentet. Her må særnorske lover og regler etableres på tvers av internasjonale avtaler. Hvis ikke Stortinget kan få til noe som hele folket vil ha, så er vi ikke herre i eget hus lenger!

Vi har fått Jorden for å bruke den, men vi skal bruke den med måte.

Norges største vannkraftverk er Tonstad vannkraftverk i Sirdal kommune. Det produserer mer enn 4 TWh i året. I løpet av de neste hundre årene trenger vi kanskje ti slike til, for å dekke behovet i 2120.

Noe må gjøres, og vi må gjøre det med vann! «Vi har pæeng» som han sa han finansminister Johnsen i 2010. Vi har enda mer av den sorten i dag, og vi må gjøre noe i dag!

(alle tall med forbehold om feil)

Øyvind Granberg Engasjert Sosialdemokrat