-Fjern kulturpolitikken fra dirigentpulten i NOSO

Jeg tror ikke at kommunestyrene i verken Bodø eller Tromsø har vedtatt å gi et bedre orkestertilbud til publikum på Kypros, i Kina og Japan.

Konsertprodusent og musiker Anders Eriksson
kultur

Dette er et svar på dirigent Christian Lindbergs innlegg om Nordnorsk Symfoniorkester.

Les mer:
- Mer bråk i kulturlivet, takk (kommentaren som startet debatten).

- Musikkprodusent Anders Eriksson mener orkesteret må omorganiseres.

- Les dirigent Christian Lindbergs svar til Anders Eriksson

- Les Harstad Tidendes leder fredag 25. februar.

Da Nord-Norsk Opera- og Symfoniorkester (NOSO) ble etablert, var det tunge politiske aktører i sving. Når kritikken mot de kulturpolitiske konsekvensene av orkesteretableringen nå øker i omfang fra dag til dag, sender man sjefsdirigenten Christian Lindberg i krigen. Budskapet er at NOSO på grunn av sitt nordnorske oppdrag har takket nei til “enormt prestisjefylte oppdrag i England, Hellas, Amman, Kypros, Alexandria, Kairo, Slovenia og Tyskland”. Vi takker og bukker.



Christian Linberg skriver at da han fikk oppdraget var det hans “fulle overbevisning om at det beste som kunne hende orkestret ville være å lykkes internasjonalt, og at han derfor satte i gang et enormt arbeid for å få i stand utenlandsturneer”. Dette bekrefter misstanken om at man hos NOSO vekter sjefsdirigentens prioriteringer minst like høyt som de vedtatte kulturpolitiske målene for NOSOs virksomhet. Det forklarer også hvor alt flere i de nordnorske musikkmiljøene, f. eks Forsvarets Musikkorps Nord-Norge, nå melder fra om NOSOS mangel på respekt for kulturlivet for øvrig. Så får styreleder Ingebrigtsen si hva han vil om full enighet i kommunestyrene rundt orkesteretableringen.

Jeg tror ikke at kommunestyrene i verken Bodø eller Tromsø har vedtatt å gi et bedre orkestertilbud til publikum på Kypros, i Kina og Japan. Det er fint at NOSOs sjefsdirigent gir uttrykk for en ydmyk holdning til kritikken. Men dette er med respekt å melde ikke Lindbergs bord. Dette handler om kulturpolitiske og organisatoriske veivalg rundt en av de største satsingene noensinne i nordnorsk kulturliv. Her må fylkeskommunene på banen. De har den kompetanse og det mandat som skal til, og staten vil forholde seg til de signaler som regionale myndigheter gir. Kursen for satsingen på NOSO må justeres, og det må skje i dialog med landsdelens kulturliv. Fra dirigentpulten i NOSO skal det håndheves musikalske avgjørelser, ikke kulturpolitiske.



Det er viktig for et orkester å komme seg ut i verden for å måle krefter. Hvis NOSO er så fantastisk bra som det hevdes, burde man lage en turne som begynner i Nord-Norge, får med seg den blivende europeiske kulturhovedstaden Umeå, passerer Stockholm og avsluttes i Berlin. Der finnes det musikkjournalister og orkesterpublikum som virkelig kan gi NOSO den tilbakemelding de fortjener. Og det blir billigere enn Tokyo. Og hvis man virkelig skulle imponere på de blaserte berlinerne, burde man ha frontet NOSO med kommende nordnorske verdensnavn som sangerne Audun Iversen, Birgitte Christensen eller Marianne Beate Kielland. Med all respekt for veteranen Barbara Hendricks: Jeg tror at Hendricks er et alibi for å få kinesiske og japanske konsertpromotorer til å akseptere orkesterpakken – en pakke der orkestret uansett betaler mesteparten av regninga. Christian Lindberg er også veldig kry av at NOSO skal spille inn musikk av Ole Olsen. “Att ett internationellt skivbolag gör detta för norsk musik är en sensation och enormt viktigt för nordnorsk kultur”, skriver han. Det er overhode ingen sensasjon at et plateselskap lar artisten bestemme repertoaret, særlig ikke når artisten selv står for størsteparten av kostnadene. Man kan også diskutere hvorvidt der er god bruk av offentlige midler å bruke flere hundre tusen på å spille inn CD-plater hvert år.



NOSO fikk skryt fra den viktige russiske kritikeren Vladimir Dudin, skriver Lindberg. Hvis man setter sammen 70 yrkesmusikere, rekruttert fra profesjonelle ensembler i hele Norden skulle det bare mangle at man ikke klarer å begå det Dudin kalller en “slående kraftfull framføring” av Tsjajkovskij. Alt annet ville være en skandale. Det mange reagerer på er den voldsomme ordbruken fra NOSO der man snakker om “enorm presseomtale” og “stor internasjonal suksess”, uten at det kan dokumenteres. Når jeg gjenga den britiske kritikeren Michael Whites labre karakteristikker av Lindbergs og NOSOs prestasjoner på Nordlysfestivalen, gjorde jeg det ordrett etter avisa Nordlys.

Whites originale artikkel ligger her:

Den økende kritikken mot NOSO er ikke kritikk av den politiske viljen bak bevilgningen. Kritikken retter seg mot de politiske overtramp som ble gjort ved etableringen, og mot måten NOSO blir koordinert og styrt på i forhold til andre aktører. Er det dirigentens timeplan eller nordnorsk kulturlivs behov som skal definere turneplanene? Den voldsomme pengebruken til utenlandsturer og plateopptak provoserer mange. Tove Karoline Knutsen sier til avisa Harstad Tidende at en institusjon selvsagt skal ha mer penger enn en fri teatergruppe. Jada. Men hvorfor skal det store kulturløftet i Nord-Norge i 2010 nødvendigvis være et erkekonvensjonelt symfoniorkester? En institusjon toppstyrt av en direktør og en maestro som de facto er gitt mandat til å håndheve nordnorsk kulturpolitikk til en verdi av 50 millioner kroner pr. år. Dette er ikke framtidsrettet.

Vi bør erstatte dagens NOSO med en Arktisk ensembleordning. En ordning som er skreddersydd for nordområdene. Vi skal ha et symfoniorkester, en Bodø Sinfonietta og et Tromsø Kammerorkester. Men her bør det være fokus på bruk av musikere og solister som er bosatt i nord eller har sterk tilknytning til nordområdene. Innenfor de romslige budsjettrammene må det også gjøres plass for et forpliktende samarbeid om oppsetninger av vokalmusikk i samarbeid med nordnorske kor og solister, det må være klare prioriteringer av opera- og musikkteater, og det må på plass penger til årlige prosjekter med et stort arktisk rytmisk ensemble, som kan jobbe med den arktiske verdensmusikk som finnes i nord. Vi må etablere en god dialog rundt NOSO, og se på ulike løsninger for å gjøre satsingen til det som var tanken, et solid løft for nordnorsk kultur - i hele Nord-Norge.

Anders Eriksson

Konsertprodusent og musiker