MENINGER:

Mamma er ikke en tsunami

Hun er ikke en truende «bølge». Hun er 88 år, har jobbet som sykepleier i eldreomsorg hele sitt yrkesaktive liv. Verdsatt som fagperson. Hun SÅ alle pasienter og venner.

sykehjem korridor demens dement aldershjem pleier beboer gammel rullator sykepleier hjelpepleier 

meninger

Utallige ganger fra 70-tallet og frem til nå hører jeg henne tale og bekrefte verdighet for alle aldre. Enkle ting som smak, lukt, lys og tilstedeværelse. Om at også den demente må få komme ut å kjenne føttene mot gresset, ikke bli innelåst og over-medisinert. Ikke bli avspist med ideologi om at «de blir så urolige når de må inn igjen».

Hennes kreativitet og omsorg ga julaften på stua på sykehjemmet en varm dimensjon. Mamma var regissør for et rikholdig program. Sang, musikk, litteratur og mat. Selvfølgelig! sa mamma.

Hun demonstrerte at alder har ingen betydning når det kommer til liv og verdighet. Å gi og å få et løft, hele året. Likeverd og livsglede i praksis.

Nå er hun 88. Hun og andre eldre i byen puttes i en kategori som handler om budsjett og økonomi.

Skal Martin Sletten, 85 år, måtte lenke seg fast og tilkalle politi? Jeg er rasende.

Jeg regner Kjetil Bjørkelund som en redelig mann; men utsagnet hans 19.november i Harstad Tidende? Jeg trodde ikke det jeg leste. Pandemien har skyld i at de eldre lever lenger. Det «forstyrrer» kommunens antatte dødsrate? Det er satt inn store landsdekkende styrker for å vaksinere eldre. Vi har vært hygienisk flinke. Skulle vi ikke gjort det, med tanke på kapasiteten til sykehjemsplasser i Harstad kommune?

Lillian Karlsen i byrunden har rett. Jeg er rystet. Om Bjørkelund har sine våkenetter: Det har jeg også, med tanke på hans utsagn og de eldres kår.

I 2011 døde min far under uverdige forhold. Først da det kom på TV2-nyhetene fikk jeg besøk. Daværende kommuneoverlege kom på døra med beklagelse. Spurte om jeg med min erfaring og utdanning kunne undervise personell i Harstad kommune i «Omsorg ved livets slutt». Jeg takket høflig nei, og sa: «Du kommer for sent».

Harstad kommune ble dømt med ordlyden «Uforsvarlig omsorg». Det fikk ingen konsekvenser, annet enn vårt tap og store sorg. Ordfører og diverse utvalg sa: «Beklager. Slikt skal ikke skje.»

Hvor mange ganger har det skjedd de ti år etter? HTs arkiver kan hjelpe på hukommelsen, ikke minst i den senere tid. Det knyter seg i magen hver gang jeg leser eller hører historier om hvor galt det kan gå. Harstad kommune har ansvar, pandemi eller ikke, for å gi våre mødre og fedre en verdig alderdom.

Mitt poeng er ikke å henge ut noen. Min appell er: Rydd opp i språket. Rydd opp i systemet. Rydd opp i økonomien. Rydd i prioriteringer. Slutt å late som om dere ikke vet at det bærer galt avsted med nedskjæringer.

Mamma er ikke en tsunami, ikke en truende bølge! Hører dere, media og politikere? Eldre i byen vår SKAL kjenne at de hører til på laget vårt. Bruk penger, fort. Bruk moralske muskler, Harstad kommune, hvis dere har noen.