Visst pokker er vi ambisiøse!

Det er uten tvil en endring av vindretning for landbruksnæringen i disse dager, og det går ikke ubemerket hen.

Leder i Troms Bondelag, Tone Rubach har forfattet dette innlegget. På bildet er hun flankert av Andreas Larsen og nestleder Randi Hokland i Troms Bondelag.   Foto: Kjell Magne Angelsen

meninger

Det kommer samtidig et snikende trekk, som hevder at vi ikke burde forvente for mye. Det vil jeg bare først som sist avfeie på det sterkeste. Hvis det noen gang er rom for å være ambisiøs på veiene av landbruket så er det nå!

Vi har nettopp lagt bak oss et stortingsvalg der befolkningen stemte på partier som har brukt store deler av valgkampen til å finpusse sin retorikk på matproduksjon, klima og miljø. Befolkningen har talt, det er nærmiljø, beredskap, matproduksjon, klima, folk flest og distriktet som vant valget i 2021, så visst pokker har vi forventninger! Forventninger til mer enn fagre ord, nå vil vi se tiltak, handlinger og at når alt kommer til alt så har vi politikere som står for det de sier.


Bøndene er i krigshumør

Troms Bondelag sparte ikke på kruttet da de tirsdag markerte sin misnøye med tilbudet landbruket har fått fra staten i årets oppgjør.


Vi forventer:

Et løft slik at bonden får inntektsmuligheter på samme nivå som gjennomsnittet for andre grupper i samfunnet. Gjennom de kommende jordbruksoppgjørene skal det vedtas en opptrappingsplan slik at jordbruket får en årlig kronemessig utvikling som gir jordbruket samme inntektsnivå som andre grupper i løpet av de kommende fire år.

Det viktigste for utviklingen i jordbruket i Troms og Finnmark, er å sikre økt lønnsomhet og nok investeringsmidler slik at de som er i næringen i dag blir der og får mulighet til å utvikle driften sin. For svinebønder og melkeprodusenter er det et stort etterslep i investeringer i moderne driftsbygninger. Det skyldes bl.a. lav lønnsomhet i næringa over tid, slik at det ikke har vært mulig å foreta nødvendige investeringer i gårdsdriften. En investeringspakke må på plass før neste års forhandlinger, tiden går fort fram til 2024/34.

Et velfungerende importvern er avgjørende for å sikre matproduksjon i alle deler av landet, og for å ivareta mål om økt sjølforsyningsgrad og nasjonal matvareberedskap. Handlingsrommet for importvernet må utnyttes fullt ut, bl.a. gjennom fleksibel bruk av krone- eller prosenttoll.

Bondens posisjon i verdikjeden for mat må styrkes. Vi vil sikre like vilkår for aktørene i verdikjede for mat- og drikke når det gjelder tilgang på grossist- og distribusjonstjeneste, og like vilkår i konkurransen mellom leverandørenes produkter og dagligvarekjedenes egne merkevarer (EMV). Forbrukerne må sikres nok informasjon, til å kunne ta et reelt valg ut fra matvarenes opprinnelse.

Ser vi på den kjøttproduksjonen i Norge med lavest inntekt, og som utnytter de bærekraftige utmarksressursene, er inntektsgapet sammenlignet med gjennomsnittslønnen i landet lik 100 prosent. En gjennomsnittlig norsk lønn er cirka 600.000 kroner – og en gjennomsnittlig sau-/ammekubonde har, ifølge referansebrukene, en inntekt på cirka 300.000 kroner.

Med andre ord så har vi et stort gap å tette.

Skal vi klare å øke økonomien tilstrekkelig for alle typer bruk og opprettholde en matproduksjon i hele landet, samtidig som vi ikke skaper en ubalanse i markedet, så må vi ha en knallgod kanaliseringspolitikk. En politikk som er tydelig på hvor vi skal ha de ulike produksjonene, og som utligner driftsvansker. Vi må vurdere et kvotesystem for produksjonen av rødt kjøtt. Det er ikke tvil om at dette vil legge en god del begrensninger for den enkelte gårdbruker, men min påstand er at; om vi skal ha mulighet til å løfte økonomien i jordbruket tilstrekkelig, så må vi utvide dagenes verktøykasse og få på plass noen kraftfulle virkemidler for å regulere produksjonene.


Når sjumilsstøvler ikke lenger er nok

Det rører seg i distriktene. En hel næring har fått nok av å jobbe for småpenger og fagre ord.


Nå har vi de siste åtte årene beveget oss til en mer markedsregulert næring. Vi har kjørt det toget som ønsket stor, større og størst mulig produksjon. Resultatet har vært at økt sentralisering og dårligere økonomi for bøndene. Nå har vi i fire år på å prøve en annen retning. Dette må vi gripe med begge nevene, inkludert en høygaffel eller to.

Et kvotesystem i norsk landbruk er godt utprøvd, diverse utfordringer og fallgruver er identifisert, og forsøkt utbedret gjennom dagens melkekvotesystem. Systemet er på ingen måter perfekt, men systemet vil sikre distriktsjordbruket, gi oss mulighetsrom for å øke økonomien uten å skape overproduksjon og gi den enkelte bonde en forutsigbar inntekt. Det gir verdiskapning og sysselsetting i distriktene, og ikke minst ei fremtidstro på norsk matproduksjon.

Samtidig ser vi at tildeling av kvoter på rødt kjøtt, variasjon på gårdene og de ulike utfordringer som enkelte regionene har, kommer til å by på utfordringer.

Noen regioner har de siste årene hatt stor vekst i produksjonen og andre har kraftig nedgang. Der det i enkelte områder er et problem å skaffe seg nok areal, går det areal ut på grunn av manglende drift i andre områder. Det å skulle utforme et nytt kvotesystem vil bli utfordrende, skal vi ta utgangspunkt i historisk data? Skal vi ta høyde for muligheten for å øke produksjonen i enkelte regionene? Skal vi åpne opp for å justere produksjonene mellom regionene, ut fra hvor vi ønske ulike typer produksjoner?


Troms-bøndene slakter regjeringens forslag til landbruksoppgjør

Bøndene aksepterer ikke statens tilbud i jordbruksoppgjøret og vil ikke starte forhandlinger. Det bekreftet Norges Bondelag torsdag.


Spørsmålene er mange ved en eventuell innføring og implementering av et kvotesystem. Men vi må ikke vegre oss for å stille spørsmål. For å tørre å se etter flere muligheter for å klare kunststykket med å styrke økonomien mer, enn bare på kort sikt. Utfordringene må løftes opp og belyses – både de vi her har nevnt, og garantert flere utfordringer. Vi må tørre å se på muligheten ved å få på plass et kvotesystem som ivaretar alle regioner og aktører på en så rettferdig måte om mulig.

Det sies at hvis du ønsker en endring, må du endre måten du gjør ting på. En ting er i alle fall sikkert, vi er klare for endring!