EDVINS FRISPARK

Hold meg – klem meg!

Jeg håper ikke kona leser dette. Det er ikke alt hun trenger å vite.
meninger

Dette handler tvert imot om min vinglete psykiske helse. Bare elendighet – rett og slett. Livet er en dans på piggtråd og knuste ølflasker. Det gjør vondt. Det verker- det svir. Det blør. Men heldigvis finnes det hjelp – i skogen. Dyktige og intens kloke folk har nå funnet ut at det hjelper voldsomt å bryte seg fram i trollskogen og omfavne og klemme trær. Ja- akkurat!

Rundt om i skog og kratt finnes det horder av mentalt søkende mennesker som kaster seg rundt trestammer og klemmer til. Treklemmere! De favner rundt bjørk og gran og klemmer til mens de kjenner treets trauste ro og trygghet sige inn i kropp og sjel. Jeg har en sterk mistanke om at kona har drevet med dette på si i lange tider. Klemmingen heime har vært kraftig tilsidesatt. Hun har nok andre ting på gang – i skogens mulm og mørke. Det merkes på alle barkebillene hun har dratt med inn i dobbeltsenga.

Fra såkalt informert psykiatrisk hold fortelles det at mange er flaue over treklemminga de holder på med. De er redde for å bli oppfattet som sprø. Derfor prøver de å skjule sine seksuelle preferanser. Her er jeg imidlertid på litt tynn is; jeg har problemer med å forstå at trestammer skal føre til voldsom opphisselse for andre enn elgokser. Dessuten påstår kona at følelser handler om mer enn sex. Hun om det.

I en intens reportasje i et lett glorete magasin brøyter 79 år gamle Astrid seg gjennom kratt og kjerr på vei til klemmetreet sitt. Storfurua – det største treet på Mørekysten. Og på Mørekysten er som kjent det meste stort. Den gamle, mosegrodde og mektige furua er psykologen hennes. Jo da- det kan stemme med mine egne erfaringer med psykologer. Det er akkurat sånn de er. Eneste forskjell er at den knusktørre fura tar mindre betaling.

Astrid besøker klemmetreet flere ganger i uka. Sannheten er at omfavnelse av diverse trær og til dels også mindre krattskog bedrer den mentale helsen betydelig. Ikke bare for trærne som får stadige godklemmer, men også for folk og fe som gnir seg inntil. Det skaper ro og fred og mye mer enn det. Trasige og tvilsomme tanker forsvinner ned i lyngen og får tyttebærene til å rødme av skam. I verste fall kan svarte tanker trenge inn i barken. De havner mellom barken og veden – og der er det trangt. Den omfattende tredøden vi kan se mange steder skyldes antakelig langvarig og intens omfavnelse og klemming av mentalt ustabile. I et mer langvarig miljøperspektiv kan dette være alvorlig. Dette er åpenbart ei viktig sak for Miljøpartiet nå i valgkampen.

Noe av det fine med en traust furustamme er at du kan si til den alt det du ikke kan si til folk flest – for ikke å snakke om samboer eller såkalt ektefelle – en av livets mange farlige feller. Der har jeg et stort udekket behov. Furustammen tåler å bli kjeftet huden (eller barken) full. Samtidig som vi klemmer hardt til – omtrent som et kvelertak i andre sammenhenger, kan vi rope og skrike i raseri og vånde (hva nå det måtte bety). Treet tar aldri igjen. Det bare står der like rolig, ubevegelig og traust. Det gir oss uendelig trygghet og mental balanse. Lenger oppe på treet kvitrer småfuglene så himmelsk vakkert. Du holder fast og lytter til hodet (og kanskje også hjertet og andre indre organer) fylles av fryd og salig kvitter. Stort bedre kan det ikke bli. Som brura sa.