Barbariet i psykiatrien

Om du har kreft, går du straks inn i et pakkeforløp og får behandling. Får du hjerteinfarkt, står det umiddelbart klar en gruppe mennesker på sykehuset for å gi deg hjelp. Vi forstår det. Dette er sykdommer som kan føre til at død kan inntre fort. Når det gjelder psykisk syke mennesker er historien ganske så annerledes.

ILLUSTRASJONSFOTO: Terje Pedersen - NTB 

meninger

Harstad Tidende har forelagt leserinnlegget for UNN HF. Helseforetaket ønsker ikke å kommentere det (red.anm.).

Her må man forberede seg på en langvarig, og til tider smertefull ventetid. En kanossagang uten sidestykke. Pårørende som er nære vitner til denne uendeligheten av smerte kan bare stå på sidelinjen, hjelpeløs og handlingslammet, uten å kunne hjelpe.

Å ja, psykisk sykdom fører også til smerter, både psykisk og fysiske smerter. Også her kan død skje fort! Hvorfor mener jeg så at psykiatrien er barbarisk? Ordet barbari defineres blant annet som: «råhet eller umenneskelighet». Vi kan holde oss til det siste.

Ved DPS (Distriktpsykiatrisk Senter) Harstad går det syke mennesker og venter på hjelp i mange måneder før tilbudet kommer. Diagnosene kan allerede være satt, og nå venter de på det rette behandlingstilbudet. Det være seg medisiner, eller annen form for behandling.

Alvorlig syke mennesker som ikke klarer en normal hverdag. Med angst og depresjon, og med diagnoser som fører til et mørke vi andre ikke makter å ta inn over oss. De venter på hjelp. En hjelp som til slutt blir så langt unna at livet blir uutholdelig. Det er umenneskelig, og barbarisk.

Men dette er ikke bare en lokal utfordring, det er også en nasjonal utfordring. Stemmene høres fra alle helseforetakene i landet. Det er faktisk innført pakkeforløp også i psykiatrien. På lik linje med for eksempel kreftbehandling. Hvorfor står da ikke fagfolkene her klare med åpne armer og gode løsninger som kan gjøre livet lettere for syke mennesker? Hvorfor åpnes ikke dørene så snart en diagnose er satt? Det hjelper ikke å få vite at du har en psykisk lidelse som du må få hjelp til, hvis ikke hjelpen kan gis.

I Granavolden-plattformen fra 2019, som er den politiske plattformen for regjeringen Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, ble regjeringspartiene blant enige om følgende: «Psykisk helse er en av regjeringens viktigste satsingsområder. Det skal innføres pakkeforløp innen psykisk helse. Og det skal prioriteres tidlig innsats og forebyggende tiltak» Det er mulig man mente dette. Men resultatene står ikke til disse løftene.

En del av forklaringen, om ikke hele forklaringen, kan ligge her: «Høyreregjeringen har innført finansieringssystemer i psykisk helsevern som gir en direkte kobling mellom aktiviteter og inntekter. Denne stykkprisfinansieringen, hvor hver aktivitet har en egen takst, er ment til å stimulere effektivitet. I realiteten melder fagfolk i tjenesten om at ordningen stikker kjepper i hjulene for kloke prioriteringer i praksis.

«I det psykiske helsevernet er resultatet at det er skapt en rigiditet som rammer både pasienter og ansatte» Dette er et utdrag fra en artikkel i tidsskiftet Dagens Medisin og er skrevet av Ingvild Kjerkol, som er stortingsrepresentant for Ap i helse- og omsorgskomiteen. Ingvild Kjerkol peker på det helt åpenbare. Det går ikke an å innføre en stykkprisfinansiering for psykisk syke mennesker. Det fører til at fagfolk ikke får gjort den jobben de skal gjøre. Kort forklart. Det er i sin dypeste natur en umenneskelig handling.

Man skal altså måle hvilken aktivitet den enkelte terapeut utfører og det skal ha faste takster. Dette må avstedkomme et merarbeid for fagfolk som faktisk tar bort verdifull tid som bør brukes på pasientene. Altså barbari satt i system etter min mening. Det kan ikke være slik at systemene skal overstyre vurderinger tatt av fagfolk.

Det ender med at vi til slutt mister de fagfolkene som skal hjelpe de mest ressurssvake av oss. De utmattes, blir desillusjonerte og søker seg bort og ut av det offentlige systemet. Det oppstår en fastlåsthet og frustrasjon som ikke bare rammer pasientene men også de ansatte. Og hva da?

Jo, da skjer det at våre nærmeste må gå i månedsvis å vente på å få den hjelpen de så sårt trenger. Konsekvensene kan bli alvorlige! Så alvorlige at man ikke tør tenke på det! Dette rammer ikke bare de som er syke, det rammer også familie, venner og alle oss som er glade i dem.

Dette er også barbari!