HT mener:

Reklame i valgkampen

Politisk reklame flommer imot oss på nesten alle medieplattformer i disse valgkamptider. Veggplakater i bybildet, reklamesekvenser på kino, i kommersielle radiokanaler, i aviser og ikke minst i sosiale medier. Bare ikke på TV.

Medieutviklingen tilsier at det stortingsflertallet som holder fast på særregelen for TV, trenger noen oppdaterte argumenter for å plassere politikk i samme kategori som tobakk, alkohol og andre skadelige produkter.

meninger

Forbudet mot politisk reklame i dette mediet står tilsynelatende like urokkelig som da vi fikk reklamebaserte TV-kanaler her i landet. Argumentasjonen er heller ikke særlig forandret, selv om vi har fått en helt annen mediehverdag. Et hovedpoeng har hele tiden vært at TV-reklame er dyrt og derfor vil gi de store og ressurssterke partiene et fortrinn fremfor de små.

Videre ble – og blir – det lagt vekt på at fjernsynsmediet har stor påvirkningskraft og at korte reklamesnutter ikke ville bli særlig opplysende for velgerne. Det kan trygt sies at medieutviklingen har løpt fra det meste av argumenter for å sette TV-reklame i en særstilling. I en fersk undersøkelse fra Medietilsynet er da også velgerne «minst negative» til politisk reklame på plattformene radio/podkast, nettaviser og TV, her er det rundt én av tre spurte som betakker seg. Det er flere – 42 prosent – som misliker slike reklameinnslag i sosiale medier. Men like eller mislike, teknologiutviklingen på dette området burde bekymre mer enn tanken på TV-reklame.

Å bruke persondata til målrettede reklamefremstøt er velkjent i både kommersielle og andre sammenhenger. Sporene du etterlater deg med dine datasøk gjør det enkelt for algoritmene å finne ut hva du er særlig mottagelig for. Politisk reklame som målrettes på denne måten kan bli et irritasjonsmoment, bare 6 prosent synes det greit – mot 16 prosent i fjor. Praksisen, og utviklingen, reiser imidlertid noen prinsipielle spørsmål som gjør krav på mer oppmerksomhet – rundt personvern og hva og hvordan velgerne påvirkes til å treffe sine valg.

Denne formen for skreddersydd politisk reklame skjerper i alle fall kravet til mottagernes kritiske sans – og til en bredere debatt om mekanismene i den påvirkningen vi utsettes for i valgkampen. Men medieutviklingen tilsier at det stortingsflertallet som holder fast på særregelen for TV, trenger noen oppdaterte argumenter for å plassere politikk i samme kategori som tobakk, alkohol og andre skadelige produkter.