«Vi pleiere klarer å gjøre jobben vår, men hvor er verdigheten til de eldre demente? »

Syv sykepleiere, vernepleiere og helsefagarbeidere ved Stangnes sykehjem har skrevet et meningsinnlegg som de har sendt til Harstad Tidende. De våger ikke å stå fram med navn og bilde av frykt for sanksjoner, men de vil gjerne fortelle sin versjon i en skriftlig meningsytring.

Forteller sin versjon: Syv ansatte ved Stangnes sykehjem forteller om en vanskelig arbeidssituasjon på Stangnes sykehjem. Foto: Andreas Isachsen 

meninger

Pasienter som kommer til sykehjemmet nå er mye dårligere, og har flere sammensatte sykdommer enn de som kom for et par år siden.

De ansatte på sykehjemmet skriver endringsmeldinger på de beboerne som blir så dårlige at de ikke har behov for å være på lukket demensavdeling lenger. Det kan ta mange måneder/år før beboere blir flyttet. Dette betyr at det er for lite sykehjemsplasser i kommunen.

Enhetsleder Baard Haugen har full tillitt til sykehjemslederen på Stangnes

Dette fører til økt arbeidsbelastning, da disse beboerne ofte krever to i stell og ved forflytning. Mange må også mates. Vi har mange ganger tre-fire pasienter på en avdeling som må mates. Det er svært tidkrevende.

Sykehjemmet er ikke bygd for å ha somatisk syke beboere som trenger heis og rullestol. Dette fordi rommene, badene og dørene er for små.

På tre av fire avdelinger på Stangnes sykehjem jobber det tre pleiere på dag, og to pleiere på aften. I helger og på helligdager er det bare to på hver vakt. Det vil si at to pleiere skal ha ansvar for å ivareta ni demente beboere og deres behov. Vi skal se til at de får stelt seg, får i seg mat, får gått på toalettet, samt sørge for at de føler seg trygge. Samtidig som vi skal lage mat, rydde, vaske opp, vaske klær osv. På natt er det en pleier på 18 demente beboere på den ene siden av bygget. På den andre siden er det en pleier på hver avdeling på ni beboere. Når det er en nattevakt på 18 beboere og det ringer seks klokker samtidig, kan det gå svært lang tid før nattevakten kommer til den siste. Da er det bare å krysse fingrene for at noen ikke har falt, eller at noe enda mer alvorlig har skjedd.

Mange av de demente er våkne på natta, og noen er også urolige og vandrer mye. Dette fører ofte til konfrontasjoner mellom beboere, og noen kan også bli aggressive. Mange av pleierne er slitne, og føler at vi ikke klarer å strekke til. Mange går hjem med konstant dårlig samvittighet, da vi ikke klarer å yte den pleien som vi ønsker. Flere pleiere har sluttet, og flere som jobber på sykehjemmet ser seg om etter andre jobber. De vil rett og slett bort fra kommunen. Flere er også glade for at de ikke har mange år igjen før de kan pensjonere seg.

Vi på sykehjemmet trenger flere hender for å klare å ivareta de ni demente som bor på hver avdeling. Det blir stadig flere oppgaver som skal utføres, men ingen flere hender. Det hjelper lite med masse faglig påfyll når det ikke er nok hender til å utføre alle oppgavene. Det hender ofte når vi er 2 pleiere på jobb, at vi blir opptatt i stell som tar litt tid.

Mange av beboerne på avdelingene er inkontinente, som gjør at de kan tisse eller gjøre på seg. Da må vi ofte dusje beboerne, som gjør at begge pleierne blir opptatte. Vi pleiere må da forlate avdelingen, som gjør at åtte demente blir uten noen form for tilsyn. Vi springer da ofte ut med hansker og stellefrakk for å se til at de ikke har ramlet, eller gjør noe annet som kan være skadelig.

Det er ofte vanskelig å låne en pleier fra en annen avdeling, da det generelt er mye å gjøre. Og da blir det også en pleier igjen på den avdelingen vi låner fra. Man bare forskyver problemet.

Mange er dårlig til beins. Når uroen melder seg hos den demente som går dårlig og det er stor fallfare, er det som regel ikke nok bemanning til å kunne sitte sammen med den som er urolig. Hva skal vi gjøre da? For konsekvensen når vi pleiere ikke har tid, bli ofte et fall med lårhalsbrudd.

Vi pleiere klarer å gjøre jobben vår, men hvor er verdigheten til de eldre demente? Vi lever i et av verdens rikeste land, men å ha nok pleiere til å ha tid å sette seg ned sammen med de demente når de står i gangen og skriker etter mamma, eller de er frustrerte fordi de ikke kommer seg ut og hjem, det finnes ikke.

Det står så fint skrevet i alle bøkene på både helsefagarbeider og sykepleierutdanningen om hvordan vi skal møte de demente med omsorg og at det er viktig å ha god tid, slik at de demente får tid å formulere seg for å unngå frustrasjon hos den demente.

Men dette hjelper lite når vi ofte bare får dekt de primære behovene som stell, mat og søvn. Hva med resten? Vi skal være et livsgledehjem for eldre, men hva er livsglede for eldre? Vi som jobber på sykehjemmet, og pårørende, er ganske sikre på at det ikke er å måtte vente i tre kvarter før det kommer noen på natta når du har ringt på å trenger hjelp. Eller å måtte sitte/ligge utgjort i en halv time fordi ingen har tid å stelle deg. Eller at ingen har tid å holde deg i hånden når du er redd og vil hjem til mamma.

Vi har forsøkt å gå tjenestevei, og vi har tatt opp problemstillingen med ledelsen med for lite hender flere ganger, men det nytter ikke. Vi får til svar at det leies inn ekstra personell når det er behov for det. Men behovet er der hele tiden!

Personalet har nesten sluttet å skrive avviksmeldinger fordi det fører ikke fram. Ledelsen lukker disse, men ingen ting skjer. Det som derimot ofte skjer er at personalet blir innkalt på kontoret til avdelingsleder, og du får en skyllebøtte. Det føles nedverdigende.

Når vi personalet ikke godtar noe, blir vi utsatt for sanksjoner. Det kan være at du ikke får fri eller ferie når du ønsker. Det kom godt fram med «katastrofeturnusen», som ble laget til nattevaktene som ikke ville godkjenne turnusen som var laget.

Dette har det stått om i avisen tidligere. Nattevaktene ble tildelt vakter på 15 minutter, som kunne starte kl. 02.00 på natta. Mange forteller om en avdelingsleder som møter deg med sinne når vi tar opp noe, enten på avdelingsmøter eller kontoret. Detter har gjort at mange pleiere kvier seg for å si noe til ledelsen, men heller bare tier. Flere blir sykemeldt til slutt fordi de må ha en time out, men oppgir da en annen grunn til sykemeldingen.

Vi har en avdelingsleder som ikke er synlig i avdelingene. Vi har bedt om hjelp flere ganger, om så bare om å sitte inne i stua på avdelingen mens vi pleiere er opptatt med stell på et rom, men får til svar at vi må ringe den forsterka avdelingen å få hjelp der. Om de ikke har tid, må beboeren ligge utgjort å vente.

Vi har ytret ønske om at bemanningsplanen for sykehjemmet skal gjennomgås ved flere tilfeller, men vi blir ikke hørt.

Når personalet føler de ikke blir hørt av avdelingsleder, kommer ofte frustrasjonene fram. Dette fører ofte til stor uenighet, og personalet blir møtt med trusler om møter med enhetsleder. Det er mange av oss på Stangnes både pleiere og pårørende som ikke har tiltro til ledelsen. Stangnes hadde en medarbeiderundersøkelse for cirka ett år siden, der det ble en svært dårlig score på spørsmål knyttet til ledelsen. Det er blitt satt i gang en prosess for å bedre problemet, men ingen pleiere har sett noen form for bedring. En stor del av de ansatte har lite eller ingen tiltro til ledelsen, det er her problemet ligger.

Svaret fra kommunal ledelse når vi tar opp bemanningsspørsmål er at vi har det bedre enn andre sammenlignbare kommuner, samt at vi også får høre at de greier det på andre sykehjem i kommunen.

Det er vanskelig å sammenligne sykehjem for demente med sykehjem for somatisk syke pasienter. Det er ikke mulig å forklare for en dement person av vedkommende må vente, eller forklare andre gjøremål eller situasjoner. En person som ikke er dement, vil som regel forstå og godta/skjønne når vedkommende får en beskjed eller forklaring. Det er derfor veldig vanskelig når det er kun to eller en pleier på vakt, og pleier må forlate en dement for å hjelpe en annen.

Det kan være rolig og fint på fellesstuen når en pleier sitter med pasientene. Så snart pleier må forlate, brer uroen seg, ofte med irritasjon og angst.

Flere pleiere, både sykepleiere og helsefagarbeidere har i mange år ønsket seg høyere stillingsprosent, men får det ikke. Vi ble lovet dette etter kommunens seminar om heltidskultur. De fleste gikk opp stillingen sin med en ekstra helg, slik at vi nå må jobbe to helger på og to av. Det førte ikke til flere hundreprosentstillinger som vi trodde. Derfor føler mange seg lurt av kommunen. Det er svært slitsomt å jobbe så mye helg og helligdager når familie og venner har fri, og det tærer på familielivet til de fleste. Dette gjør at de fleste studentene som er hos oss ikke ønsker å jobbe i kommunen når de er ferdig utdannet. De får hakeslipp når de ser turnusene.