Meninger:

En helsearbeiders bønn

– Våre yrkesvalg belønnes med dårlig tid og dårlig samvittighet, skiriver innleggsforfatterne.

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad/NTB 

meninger

Nå rulles det opp om bruken av tvang på et sykehjem, hvor et menneske bindes fast til en stol og overmedisineres for å falle til ro. Det er ikke rart at dette skaper harme i befolkningen, som rammer både politikere, ledelse og helsepersonell.

Det spekuleres i hvor feilen ligger og hvilke skuldre som burde bære ansvaret. Er feilen mangel på kompetanse, forståelse, eller mangel på personell?

Jeg jobber selv i helsevesenet, dog ikke ved det aktuelle sykehjemmet. Jeg har valgt mitt yrke fordi jeg elsker å jobbe med mennesker, jeg ønsker å utgjøre en positiv forskjell i noens hverdag, en tankegang jeg tror jeg deler med de aller fleste av mine kolleger i helsevesenet.

Vårt utgangspunkt for å velge dette yrket er vårt genuine ønske om å hjelpe og gi verdighet og varme i det som for mange er vondt og vanskelig.

Når besparelsens kniv skjærer, skjærer den over våre hender først.

Hva skjer når vår jobb ikke lengre skal utføres med hjertet, men med kalkulator? Når ethvert vedtak skal ned til et minimum?

Bruker og pasient loves at de skal motta all hjelp de behøver, og i samme stund bindes de ansattes hender. For timeantallet skal ned.

Vikarene skal kuttes, ja aller helst ikke brukes. Det forventes at vi med færre timer og hender skal utføre alle oppgaver som før, selv om pasienttallet stiger.

Jeg forstår at for rådmann, kommunestyret og flere andre instanser er det bare tall på et papir.

Men for oss «på gulvet» er det ikke det. Det er ekte mennesker, ekte personer med sine plager og hjelpebehov.

Det er våre pasienter, de vi er glad i. De vi jobber for, og grunnen til at vi valgte dette yrket.

Når man slipper å se dem og bare gjør dem til tall på et papir, da er det lett å si at det trengs bare et visst antall minutter for å dekke deres behov. Ville dere gitt de viktigste menneskene i deres eget liv så lite tid?

Vi som står nederst på stigen, gjør så godt vi kan. Vi springer imellom, rekker ikke alltid å spise, vi finner ikke alltid tid til et toalettbesøk før vakta er over.

Vi er de som står i stormen, de som møter både sinne og frustrasjon fra fortvilte mennesker som trenger mer av oss.

Men vi har ikke mer å gi. For det skal kuttes på oss.

Vi rekker kun å gi det som er absolutt nødvendig, før vi må haste av gårde til neste.

Vi er de som mange ganger gir mer av oss selv til pasientene, enn vi gjør til dem som venter på oss i våre egne hjem. Vi er de som altfor ofte gråter i bilen etter endt vakt.

Gråter for alt vi så gjerne skulle gjort, men som vi ikke rakk i dag heller. Gråter for dem som så gjerne trengte mer av oss og vår tid i dag, men som fikk for lite.

Vi er mange som gikk inn i dette yrket med et varmt hjerte og et lyst sinn, fulle av drømmer om hvordan vi skulle gjøre livet bedre for noen.

Nå knebles vi av «tidsklemma».

Våre yrkesvalg belønnes med dårlig tid og dårlig samvittighet.

Kjære Harstad kommune. Legg ned sparekniven, eller flytt den til et annet bord.

Istedenfor å spare på oss som tar vare på de svakeste – løft oss opp!

Gi oss de hendene vi trenger for å gi våre pasienter det de fortjener.

Hjelp oss å ta vare på menneskeverdet.

La oss sammen gjøre Harstad «Attraktiv hele livet».