HT mener:

Det vonde og viktige

Hvordan – og hvor – tar vi videre den store samtalen om 22. juli når tiårsmarkeringen er tilbakelagt?

Fire år etter angrepene konkluderte en rapport med at 22. juli var lite tematisert i norsk skole.

meninger

Hvem må involveres, om vi skal ha håp om å styrke motstandskraften mot radikalisering og voldelig ekstremisme?

En gruppe som klart peker seg ut, er de som er for unge til selv å ha klare minner om den verste dagen i norsk etterkrigshistorie. Altså elever i barneskolen – men også helt opp i videregående, de som nå er i samme alder som mange av de terrorrammede var i 2011. Dette er alderskull hvor de færreste har et nært forhold til den såkalte offentlige debatten. Desto mer kan de støte på og suge til seg av likt og ulikt på sosiale medier. Selvsagt bidrar både foreldre, skole og medier generelt med kunnskap og bevisstgjøring. Men som viktig del av formidlingen må de dødelige angrepene levendegjøres.

Overlevende fra Utøya, og fra Regjeringskvartalet, har her en svært viktig oppgave. De er i samme posisjon som tidsvitnene fra andre verdenskrig. Mange av dem trengte noe tid før de var klare for å formidle sine opplevelser og øyenvitneskildringer. AUF-ere har gitt uttrykk for det samme. At massedrapsmannens åndsfrender forsøker å true dem til taushet, gjør det ikke lettere. Terrorrammede har kjent på en berøringsangst overfor sin egen historie.

Men i senere tid har flere stått frem med sine grufulle skildringer. De er så vonde – og så viktige – som de kan bli. Derfor må fortellingene bringes inn i skolen, i det omfang og i det tempo tidsvitnene finner det mulig. Fire år etter angrepene konkluderte en rapport med at 22. juli var lite tematisert i norsk skole. Flere grep er tatt. Men lærebøkene bringer i liten grad inn personlige fortellinger. Temaet er kommet inn i lærerutdanningen, men ute i yrket kan det være krevende å møte elever som har fordypet seg i ekstremisme og konspirasjonsteorier.

Det finnes ikke en felles, autorisert 22.-julifortelling, like lite som tidsvitnene delte en felles erfaring fra andre verdenskrig. Heller ikke finnes det noen enkel oppskrift på hvordan en faglig noe overlesset skole skal bidra i oppgjøret med hatets krefter. Men skolen kan ha en viktigere rolle – ved å gi kjøtt og blod til læringsstoffet om ekstremisme og angrep på demokratiet og på et parti.