HT mener:

Grenser for overvåking

Overvåkingskameraer florerer, og mobilbruken røper våre bevegelser dagen lang. Blir det egentlig noe «nytt» med kameraovervåking som via kunstig intelligens gjenkjenner oss på ansiktsform og øvrige kroppsdetaljer, stemme og øyne, måten vi går på og andre særegenheter?

Den bruken av kunstig intelligens det her er snakk om, bør – eventuelt – bare tillates i etterforskning av konkrete, særlig alvorlige saker.

meninger

Å samle inn våre såkalte biometriske data, gjennom automatisk overvåking, vil for eksempel gi politiet helt andre muligheter til å spore opp kriminelle. Men i hvilken grad bør et myndighetsorgan få denne muligheten? Et lovforslag om bruken av kunstig intelligens er nylig fremmet i EU, lover som i utgangspunktet også vil bli innført i Norge – dersom de skulle bli vedtatt.

Norges representant i Det europeiske personvernrådet, Tobias Judin i Datatilsynet, betegner lovforslaget som et vannskille. Plutselig kan noen «finne ut hvem jeg er og hva jeg gjør til enhver tid dersom de ønsker det», sier Judin til Aftenposten, og det er særlig teknologien med ansiktsgjenkjenning som bekymrer. Fordelene med mer effektive metoder i kampen mot alvorlig kriminalitet, gir seg jo selv. Men den klassiske avveiningen mellom effektivitet på den ene siden og rettssikkerhet og personlig frihet på den andre, bringes stadig opp på nye nivåer.

Et annet spørsmål er jo hvor mange kameraer som måtte utplasseres for at systemet skulle bli særlig effektivt. Men det blir det forhåpentlig ikke behov for å diskutere. EU bør sette en internasjonal standard ved å lytte til sine egne datatilsynsorganer, som anbefaler et totalforbud mot den aktuelle teknologibruken og frykter for at bruksområdet stadig vil utvides. I faglige sjargong advares det mot en nedkjølingseffekt – som har noe til felles med frosken som tvert imot ble kokt i en kjele med gradvis stigende vanntemperatur og derfor ikke forsto hva som skjedde.

Overvåket blir vi jo på ulike vis hele tiden, og den som ikke har gjort noe galt, trenger vel ikke bekymre seg? I dataalderen kommer også slike velbrukte betraktninger til nettopp noen vannskiller. Da gjelder å gjenkjenne dem. Den bruken av kunstig intelligens det her er snakk om, bør – eventuelt – bare tillates i etterforskning av konkrete, særlig alvorlige saker og knyttet opp mot biometriske data av tunge kriminelle. Ikke av oss alle.