HT mener:

Å plombere de rette hullene

To utsagn i kategorien evige sannheter: Tennene er en del av kroppen, men ikke av det norske velferdssystemet.

Grupper med svak betalingsevne og/eller spesielle helseproblemer bør avgjort komme med i ordningen med fri tannlege.

meninger

Bortsett fra ungdom, psykisk utviklingshemmede og enkelte andre grupper er tannlegeregningen noe folk får klare selv – og som har lite til felles med egenandelen etter et legebesøk eller et sykehusopphold. Tradisjonen tro lanseres tenner som et tema også i årets valgkamp. I Klassekampen nylig utdyper Audun Lysbakken hvordan SV skal være et lokomotiv som presser igjennom en trinnvis opptrapping mot full rettighetsmessig likestilling mellom tanngarden og resten av kroppen. Planen skal være fullført i løpet av 2027.

Både SV og Rødt fikk nedstemt noen vidtrekkende reformforslag før stortingsferien. Verken Ap eller Sp ville åpne for en reform i multimilliardklassen uten en grundigere utredning. Betryggende nok, med tanke på økonomisk ansvarlighet. Og forståelig nok, med tanke på et vedtak på Aps landsmøte i 2009. Mot ledelsens vilje og advarsler fikk valgprogrammet en passus om å gjøre tannhelse til et offentlig ansvar – noe som påførte partiet en langvarig tannpine.

For i politikkens grå budsjetthverdag er utgangspunktet et velferdssystem i verdensklasse og som med økende utgifter, synkende oljeinntekter og irreversible reformer begynner å knake. Lysbakken trekker for sin del en parallell til barnehagereformen. Men en forskjell er i det minste at utgiftene til full barnehagedekning er langt mer forutsigbare enn til full tannlegebehandling. Barnehagedriften er dessuten basert på en ikke ubetydelig foreldrebetaling. For øvrig kan man spekulere på hvilke tiltak SV tenker seg for å få flere tannleger over i offentlig tjeneste, slik partiet har signalisert.

Det store flertall i befolkningen klarer det meste av sine tannlegeregninger rimelig greit, tross noen ergrelser, omtrent på linje med regningene fra bilverkstedet eller rørleggeren. Noen flere grupper med svak betalingsevne og/eller spesielle helseproblemer bør avgjort komme med i ordningen med fri tannlege, eventuelt i form av et behovsbestemt tak på egenbetalingen. Her bør årets valgkamp bringe noen realistiske mål. Men realistiske løfter bør helst stanse en god stund før tidfestede mål om full dekning av alt for alle.