Kronikk:

Norge bør gå i front internasjonalt i arbeidet med å sikre et kvalitativt godt marint vern! 

Hvordan sikre et godt vern av havet i nord? Debatten om et bedre vern av det biologiske mangfoldet i havet og å sikre våre rike og produktive økosystemer kan uten overdrivelse sies å være viktig.

8.juni er verdens havdag, og spørsmålet i denne kronikken er hvordan vi i nord kan leve i lag på sjø og land på en god og bærekraftig måte.  Foto: Ann-Julie Nordgaard Nesmoen

Sett fra nord er regjeringens forslag og ambisjoner om å opprette store marine verneområder langs kysten svært bekymringsfull. Samtidig tror jeg at dette er en bekymring som også bør oppta andre aktører i denne debatten.

meninger

Hovedargumentet for forslaget om å innføre marine verneområder langs kysten og i territorialfarvannet er å beskytte viktige naturområder på en god måte. Dermed vil en kunne forhindre at den destruktive menneskelige aktiviteten som utøves innenfor slike områder vil opphøre. Selv om det fra politisk hold hevdes at begrensningene på de tradisjonelle næringene langs kysten som fiskeri og havbruk vil være små, er det liten faglig uenighet om at også disse næringene må underlegges vesentlige restriksjoner for at de marine verneområdene skal bli effektive. Her fremgår det at fiske med bunnredskaper, som garn, snurrevad og trål, samt akvakultur i åpne anlegg, er i strid med våre internasjonale forpliktelser om havvern.

Sett fra nord er regjeringens forslag og ambisjoner om å opprette store marine verneområder langs kysten svært bekymringsfull. Samtidig tror jeg at dette er en bekymring som også bør oppta andre aktører i denne debatten. Det gjelder ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Det skyldes ikke minst fordi sjømat fra kysten og havet i nord har så stor betydning for å sikre verden mat. Tørrfisken har siden begynnelsen av 900 tallet vært et viktig eksportprodukt, og på 1300-tallet utgjorde tørrfisken over 80 prosent av Norges eksport. Selv i dag utgjør sjømat en av Norges viktigste eksportprodukter hvis en ser bort fra den historiske parentesen: oljeinntektene. En viktig årsak til dette skyldes i tillegg til fiskeriene også fremveksten av havbruksnæringen de siste 50 årene. Selv om havbruksnæringen har vokst frem langs hele kysten, er det først og fremst i nord at produksjonen virkelig har skutt fart de siste tiårene. Derfor har de store eksportverdiene som sjømaten representerer i stor grad sitt opphav fra menneskelig aktivitet langs kysten og havet i nord.

Historisk har selve grunnlaget for den menneskelige aktiviteten på kysten i nord vært fiske på de rike og produktive torskefiskeriene, fundamentert på verdens største torskebestand. Nyere klimaforskning viser at torsken ikke vil oss svikte, men at den derimot har potensial for videre vekst. Samtidig er det åpenbart at de store pelagiske fiskebestandene, som sild, makrell, tunfisk, vil fortsette sin forflytning mot nord og øst, som følge av høyere sjøtemperaturer i de øvre vannmasser. I tillegg blir potensialet for videre vekst i havbruksnæringen i nordlige farvann ikke mindre fremover. Summen av dette er at grunnlaget for og mulighetene til en videre vekst og utvikling i nord basert på menneskelig aktivitet på kysten i form av fiskeri og havbruk vil bli vesentlig forsterket i årene som kommer. I lys av dette er det ensidige vernefokuset på kvantitet, og ambisjonene om å verne 30 prosent av kysten og havet i nord, opphav til bekymring. En bekymring som bør spre seg langt utenfor vår region, og inn på nasjonale og internasjonale arenaer der debatten om marint vern føres. Er det virkelig smart å møte fremtidens klimautfordringer ved å forby menneskelig aktivitet som fiskeri og havbruk i store deler av et av verdens viktigste spiskammers for sjømat, og å tvinge fiskere og oppdrettere inn i små reservater, forbeholdt marine næringer?

Fylkesråd Karin Eriksen fra Kvæfjord oppfordrer regjeringen til å sette arbeidet med å opprette store marine verneområder på kysten og i havet, på pause 

Jeg vil derfor på det sterkeste oppfordre regjeringen om å sette arbeidet med å opprette store marine verneområder på kysten og i havet på pause. Det er behov for å se dette arbeidet i en større og mer helhetlig sammenheng i forhold til de utfordringer og muligheter vi og verden står overfor i dag. Det gjelder ikke minst som følge av klimaendringene og deres regionale, nasjonale og globale effekter. Samtidig bør alternative veivalg for å møte og løse utfordringene knyttet til marint vern analyseres og vurderes med tilstrekkelig tyngde og kraft. Det gjelder ikke minst i forhold til om Norge som havnasjon skal gå i front nasjonalt og internasjonalt i forhold til nye og innovative tiltak for å sikre et kvalitativt godt marint vern. Nærmere bestemt hvordan vi ved hjelp av ny kunnskap, digitale verktøy og overvåkning kan legge til rette for smarte kombinasjoner av bruk og vern. For at dette skal være mulig er det også nødvendig å øke forståelsens generelt om kystens og havets rolle og betydning. Det gjelder så vel lokalt som globalt. Samtidig dreier debatten om fremtidig havforvaltning seg også om hvordan skape et inkluderende samfunn? For oss i nord vil det si hvordan vi kan leve i lag på sjø og land på en god og bærekraftig måte samtidig som våre unge ser et økonomisk grunnlag for at de kan bosette seg og forbli i regionen. Som Normann-utvalget har vist er dette en av våre største utfordringer i årene fremover. Dersom vår fremtidige generasjoner skal kunne leve og bo i regionen og på kysten, må de også ha noe å leve av.