Glem tenåringene. Senåringene ruler

Norge får færre tenåringer, men vi blir flere senåringer. Heller ikke vi er lette å ha med å gjøre.

Bård Borch Michalsen er viserektor ved UiT Norges arktiske universitet.  Foto: Tomas Rolland, UiT

meninger

Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom. Det samme fenomenet gjelder oss som føler oss som tenåringer i hjertet – selv om karosseriet begynner å skrante, og harddisken mellom ørene opererer med et internminne fra 80-tallet. For vi bruker fortsatt operativsystemet MS-DOS.

Men det er flere grunner til at vi glemmer. Harddisken vår er smekkfull av kunnskaper, innsikter, gode minner og tabber, som vi nå kaller nyttige erfaringer. Du kjenner senåringene når du ser oss. Vi har passert 55, og vi har et lavt frisørbudsjett eller slipper i det minste å bruke penger på å stripe håret. Men vi har nådd det stadiet i livet da vi gjør som vi vil. Vi kler på oss de aller trangeste tightsene når vi skal ut og tråkke på sykler tenåringer flest kan drømme om (MAMIL= middle aged men in lycra), og ganske mange av arten senåringer har funnet at tiden er inne for å realisere seg selv. Det kan skje på spahoteller i Gdansk, ved innkjøp av Harley Davidson eller anleggelse av nye fritidsbeskjeftigelser. Dette gjelder kanskje spesielt dem som ikke dyrket andre enn Gud, mammon eller Mao da de var unge.

Jeg var så heldig at jeg i min ungdom omgikkes personer på den aller ytterste hobbyløse venstreside, så langt til venstre at det var like før de tippet utfor og møtte dem ytterst til høyre. Hva gjør de i dag? Jeg ser på Facebook at de fordyper seg i å utvikle evnen til å gjenkjenne franske viner fra 400 kroner og oppover. Eller de tilbringer AFP-årene på månedslange golfopplegg på Tenerife. Og nå stemmer de Høyre. Det får så være; det kunne ha gått enda verre.

Å være senåring er mer behagelig enn å være tenåring. Jeg får en bunke oljekroner på kontoen hver måned, så jeg har alt jeg ønsket meg som tenåring. Jeg har førerkort og bil, jeg bruker ikke krefter på å passe på å si eller gjøre det rette for å bli akseptert (too late, anyway) eller prøve å få enda en jobb jeg ikke er kvalifisert for, og jeg har ikke kviser. Til det siste kan tilføyes at senåringer har andre plager rundt omkring på kroppen, men ungdomskviser sliter de færreste med. Og bare de som tror på historien om Sara på 90, og dem er det få av blant oss, er engstelige for å bli på tjukken. (I fall noen under 50 skulle gidde lese helt hit: Å komme på tjukken betyr det samme som når egg blir stroppen.)

Husker du da dine foreldre fylte 60? Innbilte de seg at de var tenåringer? Oppførte de seg slik? Før i verden var folk slitne da de slet seg gjennom 50-årene. I dag har bare unntakene grunn til å være knust. Lærerne, hjelpepleierne, det som fortsatt finnes av tungarbeidere. Vi andre har ikke gjort annet enn å løfte en finger over tastaturet, men vi har nytt godt av forfriskende rentefradrag, en gratis sparing gjennom en formidal prisstigning på boliger (unntatt på Andørja og Andøya) og en økonomisk vekst siden 80-tallet som ikke kjenner sin like noe sted, noen gang.

Babyboomere kaller vi den den store etterkrigsgenerasjonen. Vi følte ikke at vi var født like etter krigen, men vi var det, og for hvert år som går, blir vi født stadig likere etter krigen, altså sett relativt. (Ganske mange senåringer gikk ikke på videregående, men på gymnaset. Derfor kjenner vi vår Einstein.)

De siste babyboomerne ble født i 1964. Mange av dem er blitt senåringer. Vi foretrekker dongeri fremfor terylen eller den sagnomsuste kjørebuksa, og heller enn en strøken hvit skjorte kler vi oss i en gjennomvasket t-skjorte med Metallica foran. Og vi har penger til å gå på nok en overpriset konsert med AC/DC, Bruce Springsteen eller Bob Dylan. For vi senåringer er dessertgenerasjonen som kremmerne for lengst har kastet blikket på. De vet at vi kaster gullkortene våre etter dem når de plystrer.

Og når desserten er spist, etter ryddingen av askebeger som fortsatt lukter etter de gylne tider da det var lov til å røyke hjemme uten at barnevernet tok affære, da vi hadde bare én kanal å velge mellom og trodde telefoner skulle stå på benken i gangen, var noe man snakket gjennom julaften og var festet til veggen med en ledning, da vi trodde klodens miljø kunne berges ved å bygge høyere fabrikkpiper?

Når vi sølvgrå har gått hjem for siste gang, er det tid for oppvask. Vi slipper den også.