MENINGER:

Gi meg en grunn til å våkne i morgen. Refleksjoner over eldreomsorg

– Jeg husker tiden hvor aktivitøren var en viktig del av hverdagen på sykehjemmene, og hadde sin faste plass på budsjettet.
meninger

Frp vil at du skal glede deg til å bli gammel. Et sykehjem skal ikke være en siste oppbevaringsplass på vei mot å fullføre livet, men et sted som tilbyr en spennende hverdag for våre eldre gjennom aktivitet og glede. Folk skal kunne leve hele livet.

I diktet «Einsam flygar» skriver Haldis Moren Vesaas: «Vinden valde ut denne eine og kasta han ut av den usynlege lei».

Er det slik det er å bli gammel? Å bli skviset ut av samfunnet når alder og helse tar deg? Å forsvinne ut av samfunnet som en bidragsyter, til ny status som bidragsmottaker mens samfunnet fortsetter å fly videre uten deg? Hva gjør det med et menneske å lese i media og høre politikere snakke om hvilken budsjettbelastning man er?

Den «gamle» som har vært med på å bygge opp landet og bidratt til den velstanden vi har i dag, en utgiftspost?

Professor Kari Martinsen sa i et intervju med Sykepleien 14.02.2019: «Å være sårbar, syk og avhengig blir sett på som skammelig. Men vi er sårbare hele livet, vi trenger hverandre».

Og stemmer ikke nettopp det hvis vi tenker oss om? En eller annen gang i løpet av vårt liv har vi vært avhengig av hjelp, trengt noen. Hovedsakelig kunne nok dette vært helsevesenet, men også et annet menneske.

I en eller annen form har jeg jobbet i helsevesenet i snart 40 år. Jeg husker tiden hvor aktivitøren var en viktig del av hverdagen på sykehjemmene, og hadde sin faste plass på budsjettet.

Aktivitøren som laget vafler, leste, arrangerte bingo og hjalp til med håndarbeid og lett tresløyd. Aktivitøren var den som lå nærmest til å bli «sanert» fra budsjettposten når budsjettene skulle legges og midlene ikke strakk til.

Jeg husker den tiden da eldre som bodde avsides og et stykke unna folk, kunne komme inn på sykehjemmene og bo der vinterhalvåret for så å reise hjem til egen bolig når våren kom. I dag er kriteriene for å få en sykehjemsplass utrolig høye, det siste trinnet i omsorgstrappen. Det er nesten så jeg selv trekker litt på smilebåndet og tenker, var det virkelig slik før for rundt 30-40 år siden?

Men kommunen prøver å imøtekomme søknader og krav, men hva hjelper det når ikke pengene alltid strekker til? Budsjetter legges med pleiefaktor, utgiftsposter som innlegg, medikamenter og ernæring. Men hvor er trivselsbiten blitt av? Den som skal gi beboerne noe å glede seg til og se frem mot? En grunn til å våkne i morgen?

Livsgledesykehjem er etablert. På noen institusjoner fungerer det og på andre ikke.

Nå står reformen «Leve hele livet» på trappene. En kvalitetsreform for eldre, legger opp til lokale prosesser for planlegging og gjennomføring. Dette betyr at kommunene ved hjelp av medvirkning og analyse skaffer innsikt i egne behov, synliggjør plan og prosess for gjennomføring og hvordan reformen er tenkt integrert i kommuneplanens samfunnsdel (etter § 11-2 i plan og bygningsloven). En plan innebærer at kommunestyrene har tatt stilling til innsatsområdene og løsningene i Leve hele livet og vedtatt hvordan Leve hele livet gjennomføres lokalt. Kommunene gis ved en slik prosess mulighet til å søke på tilskuddsmidler til egne satsningsområder innenfor reformens områder.

Vi som er politikere i dag, må huske at vi nå legger grunnlaget på hvordan vi selv vil ha det den dagen vi kommer på institusjon, eller tenker vi på det? Med denne reformen kan vi endre og forme våre institusjoner.

Jeg vil gå tilbake til det Kari Martinsen sa om at vi trenger hverandre. Kva med samfunnet rundt oss? Kan vi dra nytte av hverandre i den nye reformen?

Min empiri har vist meg at å gjennomføre trivselstiltak utan frivillighet kan være svært vanskelig. Før covid-19 slo til kjenner jeg godt til en institusjon hvor det var etablert en egen frivillighetskonto (som fremdeles eksisterer) hvor seniorer, ungdommer, bedrifter, lag og foreninger deltok slik at beboerne kom seg på kino, pub, konserter, dansegalla, sirkus osv. Vi må ikke være redd for å inkludere samfunnet rundt oss. Av erfaring vet jeg at det er mange der ute som ønsker å bidra.

Vi må gi opplevelser til beboerne på institusjoner slik at livsmotet deres blir trigget til å ville leve, leve hele livet.

Ann-Kristin Fjørtoft skriver i boken Hjemmesykepleie (2006): «Det er mye som kan true livsmotet, som kan utfordre personens mot på livet. Når det gjelder mestring og livskvalitet, er det å bidra til livsmot kanskje vårt viktigste bidrag. Livsmot representerer selve livskraften som gjør at et menneske velger å gå videre, til tross for tap eller smerte. Livsmotet er det som får oss til å stå opp hver dag og velge livet».

Det er mange tanker og frustrasjoner som kommer når man har en fot i sykepleierleiren og den andre i politikerleiren. Noen av dem har jeg sluppet løs i dette leserinnlegget. Jeg har tro på den nye reformen Leve hele livet. La oss gi våre eldre en grunn til å våkne i morgen.