HT mener:

Viktigere enn noensinne å se hverandre

12. mars 2020 ble økende uro over et gjenstridig virus fra Kina erstattet av reell bekymring for både familie, venner, arbeidsplasser og et komplisert samfunnsmaskineri som trenger samhandling og etterspørsel for å fungere. Den ettermiddagen innledet ett års sammenhengende unntakstilstand for de fleste, med tendenser til hamstring som en indikasjon på alvoret som ség inn.

Vi må for alt i verden ikke undervurdere hva et delvis stengt samfunn har betydd for utsatte og sårbare grupper.

meninger

For ett år siden stengte Erna landet med fast grep, side om side med politiske kolleger og fagpersoner vi siden har lært å kjenne godt fra utallige tillitvekkende pressekonferanser. Jobben som er gjort må naturligvis evalueres, og her vil det kartlegges hva som bør forbedres, blant annet når det gjelder smittevern, utstyr, tiltak, vaksineringsplan og kapasitet i helsevesen. Norge har på mange områder vært best i klassen, med et lavt antall døde, men det gir ikke rom for å være selvtilfreds.

Vi har også godt inntrykk av arbeidet som er gjort lokalt. Ønsket om differensiert oppfølging har vært betimelig og troverdig, uten at man forlanger å stå utenfor den nasjonale dugnaden. Her må det finnes en balanse og evne til å handle raskt når smitten øker.

Gjennom et helt år er det også mange som har ofret svette og tårer for samfunnet, blant annet helsepersonell. Vi må heller ikke glemme alle de som har stått i lederposisjoner i kommune, offentlige institusjoner og bedrifter, som har hatt tyngende ansvar for arbeidsplasser – og at ting skjer på en ansvarsfull og trygg måte.

Lojalitet kan være bra i en krise, men en sterk og levende politisk debatt og kritiske medier er av det gode, også når krisen er der. Blind lydighet til teknokratiet har vist seg å være en dårlig idé, for eksempel i Sverige. Politikerne har det overordnete ansvaret – og da må også Stortinget være en sterk demokratisk kraft.

Pandemien har fått og får konsekvenser. Arbeidsplasser har gått tapt, med de konsekvenser dette har for samfunn og enkeltpersoner. Det krever en formidabel innsats for mange å komme tilbake, gjerne tilpasset en ny virkelighet med forsterkede krav til digital kommunikasjon. Lokalt og regionalt er det opplagt at eksempelvis reiselivsnæringa og kulturnæringa er satt kraftig tilbake.

Samtidig må vi for alt i verden ikke undervurdere hva et delvis stengt samfunn har betydd for utsatte og sårbare grupper. Mange har kjent på isolasjon og ensomhet, mens andre sliter med å takle så store og vedvarende endringer. Framfor alt kommer det urovekkende meldinger om hvordan barn og unge har hatt det uten en trygg og stabil hverdag, med barnehage og skolegang. Det krever en tverrfaglig bevissthet på veien mot en normalisering av samfunnet – og det krever kanskje noe ekstra fra oss som medmennesker i hverdagen. Å se hverandre blir viktigere enn noensinne.