Har Harstad et identitetsproblem?

«De (tilbudene innenfor eldreomsorgen) er så gode at folk fra andre kommuner søker seg til Harstad når de blir pleietrengende».
meninger

Det uttalte leder i helse-og omsorgsutvalget Kjetil Bjørkelund i et intervju her i avisen 17. februar. Det skal jeg ikke gå i rette med han om, til det har jeg altfor liten kunnskap og innsikt i sektoren.

Men det betyr at Harstad i realiteten tiltrekker seg en målgruppe som kun forbruker ressurser, så da er det vel på plass å spørre: Hvorfor tiltrekker ikke byen til seg ny arbeidskraft og nye innbyggere som kan genere inntekter?

Byen vokser ikke, det skapes for få nye arbeidsplasser og det streves med den kommunale økonomien, ja, så mye at nå skal tjenestene i livets siste fase reduseres. Byens slagord, "attraktiv hele livet", ser altså ut til å ikke selge godt nok ute blant dem som ser seg om etter nytt bosted, det vil si de unge og arbeidsdyktige som byen trenger.

Hva er det som mangler? Byen har det meste av god infrastruktur for et godt liv, innenfor skole og utdanning, idrett og kultur, man kan velge og vrake i leiligheter, godt klima og hyggelige mennesker, ja, til og med eldreomsorgen er ifølge utvalgslederen attraktiv. Så da må vi kanskje både se oss omkring, og gjerne se oss litt tilbake: Hva skjer i de byene Harstad konkurrerer med i landsdelen, Svolvær, Bodø, Narvik, Alta og selvsagt Tromsø.

Bortsett fra Tromsø, som har sin egen motor innenfor de store statlige arbeidsplassene, registrer vi vel at Svolvær og Alta har seilt opp som viktige turistmagneter, Narvik blir en stadig viktigere idrettsby, mens Bodø har stukket av med kulturbyen. Byen er blitt Europeisk kulturby og vokser seg stadig sterkere på området.

Hva med Harstad opp i dette? Jeg er så gammel at jeg vokste opp med Harstad som verkstedby, forsvarsby, kjøttby, handels- og engrosby, trålerby, og ikke minst byen for omlandet, fra Senja i nord til Lødingen i sør. Vi videreforedlet råvarer, bygde trålere og hurtigrute. Så skulle vi bli oljeby, store områder på Stangnes ble ervervet, og vi fikk Statoil etablert. Alle skulle inn i olja! Sjøl fikk jeg et oppdrag for oljeselskapet Total og dro til Brighton for å lære engelsk og fikk med en engelsklærer tilbake til Harstad som bidro med kursing over en lav sko - alle måtte jo kunne engelsk, må vite!

Optimismen blomstret. Nå sitter vi med fasiten. Vi har riktignok verdifulle oljerelaterte arbeidsplasser, men må innse at det er flere i landsdelen som har stukket av med det samme. Da er jo spørsmålet: Hva annet kan Harstad by på som vil tiltrekke seg ny arbeidskraft og ny bosetting? Hva er Harstads identitet nå?

Jeg sitter ikke med oppskriften, bare med min ringe erfaring fra nærings– og bedriftsutvikling, og fra den perioden da kommunene fikk virkemidler fra staten og ansatte tiltakskonsulenter. Jeg har tillatt meg å peke på det før. Det finnes utviklingsmuligheter innenfor turisme og opplevelser, og jeg har klokkertro på å satse på å knytte Harstad opp mot Lofoten, Vesterålen og Senja med en fergeforbindelse, men også å få fram Harstads historie og presentere byens mange initiativrike og dyktige menn, kvinner og kunstnere.

Dernest tror jeg det finnes mange uforløste ideer og muligheter i de mange bedrifter som vi allerede har, via knoppskyting. Det viste seg i alle fall nyttig i min tid, men da må det skapes et miljø hvor ideer og kunnskaper møtes, og initiativrike blir støttet og heiet på.

Kanskje må det igjen satses på tiltakskonsulenter?