MENINGER:

Jeg tenker at vi nå forhåpentligvis får ro

Jeg tenker at vi nå forhåpentligvis får ro. Det er selvsagt ikke hyggelig for de naboene som er berørt. Men for alle oss andre gir det håp om kunne gå videre.

Til sommeren er det ti år siden terrorangrepet på Utøya. Illustrasjonsfoto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix  Foto: Ole Berg-Rusten

meninger

(Innlegget er skrevet i forbindelse med at Utøya-naboene denne uka tapte rettssaken om oppføringen av et minnested for de drepte i terroren som rammet regjeringskvartalet og AUF 22. juli 2011.)

Jeg tenker at vi nå forhåpentligvis får ro. Det er selvsagt ikke hyggelig for de naboene som er berørt. Men for alle oss andre gir det håp om kunne gå videre.

Til sommeren er det ti år siden. Det er ti år siden noen mistet sine barn, sine søsken, sitt håp. I disse ti årene har også ungdommer som var der, som svømte, som ble reddet, brukt årene på å bearbeide virkningene. Ungdommer har tatt utdannelse, startet karrierer, noe har selv blitt foreldre. Et liv etter Utøya.

Det som skjedde den gangen vil alltid være hos oss med lyder og lukter, frykt, blikk og minner om det grusomme. Alle ungdommene fra Harstad kom hjem uten fysiske skader.

Jeg husker rosemarsjen fra Torget opp Harstad-gårdsbakken til Harstad kirke som noe mektig, som sterk solidaritet, som sterk markering mot ondskapen bak angrepet.

Pandemien vi står i nå vil sette grenser for hvordan vi kan markere at det har gått ti år. At vi får satt et punktum for striden om minnestedet er en viktig hendelse i så måte.

Jeg håper markeringen i juli kan benyttes til å skape langt større engasjement for samfunnsspørsmål blant unge mennesker. Jeg håper de tar stilling, lar sin stemme høre, lar sin penn være aktiv, åpenheten favnende og at de finner sin plass i det store arbeidet det er å utvikle og pleie et demokrati og demokratiets spilleregler der vannkanoner, giftsprøyter, tåregass og massearrestasjoner ikke har plass.