Håpsjhørnet:

«Førr mykje og førr lite har ingen smak,» sa mor mi. Ho slumsa med saltbøssa

Det var ikke bare på kjøkkenet hun brukte dette uttrykket. Det datt ned i meg da jeg leste dagens bibelord fra Bibelselskapet på bibelen.no.

Salt and salt shaker on rustic wooden table 

meninger

Det var israelittene på vei gjennom ødemarka til det lovede land som syntes at det blei for mye å møte Guds veiledning så tydelig og direkte, så å si ansikt til ansikt. Samtidig var de desperat etter hjelp til å komme fram og få etablert seg i sitt opprinnelige område. Skaperens tanker med oss stopper ikke opp ved det vi er stand til å oppnå. Ideala skal alltid få være høyere, ja, guddommelige. Jeg antar at de følte på en fordømmelse i deres opplevelse av å ikke kunne tilfredsstille en kravstor Gud. Det blei for mye for dem. Men hva skulle til for å få framdrift på veien hjem? Der syntes de det blei for lite å hente.

Da var det at lederen deres, Moses, sa at en av deres egne en dag skulle stå fram og veilede dem. Slik som historia utvikla seg, ser vi det som et frampek mot Jesus. Mange ser ikke det som noe framskritt i forhold til det israelsfolket opplevde på Moses si tid, for det går godt an å føle seg fordømt i møte med han òg. For også han var tindrende klar på at ideala for det gode livet og fellesskapet ikke skal nedskrives til det som er oppnåelig for oss – noe som oftest betyr for noen av oss.

Som prest har jeg rett som det er møtt pårørende som på en eller annen måte har signalisert at de ønsker en lav Jesus-faktor i begravelsen. I noen tilfeller har det vist seg at dette bunner i en opplevelse av fordømmelse i møte med krav som overgår evnen og ofte også viljen til dem det gjelder.

Der kommer håpet inn. Å nedskrive ideala for livet sammen her på jorda, gir ikke håp. Det innebærer heller resignasjon. Håpet består i at framtida møter oss med nye muligheter og uten fordømmelse for det som ligger bak. Å holde dette fram i en begravelse, er jo ganske sterkt, for man skulle tru at der var alt håp ute. Det er dette som gjør at der alltid vil være en viss Jesus-faktor i en kristen begravelse: Det er han som har etablert det håpet som står seg også ved ei sånn anledning. Desto mer kan vi ta dette til oss før vi kommer så langt. Da må vi bare ikke se på veiledninga han står for, som grunnlag for fordømmelse, men som nettopp veiledning, og så se framover også når vi havner i grøfta.

Til deg som synes at Gud viser seg for lite, gjelder i grunnen samme sak. Vi har det vi trenger, både veiledning og trygghet for guddommelig ivaretakelse når det svikter for oss. Jeg følger Moses sitt frampek og sier meg vel fornøyd. For «førr mykje og førr lite har ingen smak», som ho sa, mor mi.