Meninger:

En nordnorsk tillitskrise

I den senere tiden kan det se ut til at tilliten til sentrale myndigheter i Norge er under press, fra en del av våre egne ordførere i Nord-Norge. Hvor er egentlig tilliten blitt av?

  Foto: Illustrasjon

meninger

I Norge skryter vi ofte av den høye graden av tillit i samfunnet vårt. Vi har tillit til at sentrale myndigheter gjør sitt beste for våre innbyggere, og tar beslutninger som beskytter oss best mulig. I den senere tiden kan det se ut til at tilliten til sentrale myndigheter i Norge er under press, fra en del av våre egne ordførere i Nord-Norge. Hvor er egentlig tilliten blitt av?

I et innlegg skriver ordfører i Bardu, Toralf Heimdal, om de lokale karantenereglene kommunen har igangsatt og ber justisministeren om å holde «fingrene av fatet». En rekke ordførere i landsdelen har også trosset sentrale myndigheters råd, og heller innført egne lokale karanteneregler. Den såkalte «søringkarantenen» har blitt velkjent i samfunnsdebatten de siste dagene.

Fylkesordføreren ber regjeringen vokte seg mot å gripe inn i de lokale tiltakene. Problemet med disse reglene er at de ikke bare går utover søringene som ikke får komme til nord, men at de også treffer næringslivet vårt hardt.

Tilbakemeldingene fra bedriftene er at mange ulike karantenereglene bidrar til stor usikkerhet, og mange bedrifter ser nå at disse reglene skaper større problemer enn de allerede strenge nasjonale kravene. Det bør være et tankekors for alle som er opptatt av nordnorsk næringsliv. Spesielt når Folkehelseinstituttet sier at disse lokale karantenetiltakene har lav effekt på smittespredning. Vi kan ikke innføre nye tiltak, uansett hvor gode intensjonene bak er, uten også å ha forståelse av hva konsekvensene kan bli.

Vårt næringsliv i nord opplever nå en krise. Bedriftsundersøkelser fra NHO viser at det er næringslivet i Troms og Finnmark som sliter mest. NAV i Troms og Finnmark melder at over 10 000 arbeidstakere har fått permitteringsvarsel som følge av krisen. Det nordnorske næringslivet består i stor grad av små og mellomstore bedrifter, som ikke nødvendigvis har kapital til å komme seg gjennom denne krisen på egen hånd.

Derfor må vi gjennomføre tiltak som sikrer at vi har arbeidsplasser, også når hverdagen en dag kommer tilbake. Min frykt er at det er i nord vi vil se konsekvensene for næringslivet først, og at oppsigelser og konkurser vil ramme næringslivet vårt raskt. Vi kan ikke ha kommuner som bidrar til denne utviklingen.

I nord pendler folk mellom kommuner til jobb hver eneste dag, og dette utfordres nå av kommuner som innfører ukoordinerte nye regler. Folk blir hindret å komme seg på jobb og bidra til viktig produksjon. Mange av bedriftene våre er også avhengig av spesialkompetanse og vareflyt fra sør for å holde produksjonen i gang. Alternativet er å stoppe produksjonen, permittere ansatte og sette bærekraftige arbeidsplasser i fare. Det er et alternativ vi ikke har råd til, hverken på kort eller lang sikt. Samfunnet må bidra til å opprettholde arbeidsplasser i hele regionen, fordi vi trenger de.

Det kan virke som at de «nordnorske opprørerne» spiller på en velkjent konflikt de siste årene også i denne saken. Argumentet om at sentrale myndigheter ikke forstår eller bryr seg om Nord-Norge blir gjentatt nok en gang, for å skape legitimitet for tiltak som ikke finner sin begrunnelse i faglige anbefalinger av den fremste helsefaglige kompetansen vi har i landet.

Det er på tide å legge vekk denne skepsisen, og ha tillit til at sentrale myndigheter fatter de nødvendige tiltak for vår region og for vårt land. Vi er alle opptatt av å begrense smitte, og beskytte befolkningen. Det må likevel gjøres på en slik måte at næringsliv og arbeidsplasser består til vi kommer oss ut av krisen. Selv i krisetider må tilliten mellom oss bestå.