Meninger:

Kjære foresatt: Logg ut, skru av og legg på - barnet ditt trenger deg!

Marie Helene Øvrum 

meninger

I dag går tankene mine til alle de barna som sitter hjemme overveldet av inntrykk fra konstante nyhetsoppdateringer på tv, radio, nett og mobil. I dag går tankene mine til alle de barna som også kjenner på den generelle usikkerheten vi alle går og føler på. Alt for mange små hoder sitter nå med store tanker som ikke får plass, og lager egne verre forklaringer til nyheter de enda ikke har begreper om. I dag går tankene mine til alle de barna som savner det varme, trygge blikket som nå alt for ofte stirrer på en skjerm, og som kjenner på maktesløsheten over at de ikke får bestemme dagens aktivitet. For det er ikke “Ole” på 5, heller ikke “Kari” på 10 som bestemmer over fjernkontrollen, det er du, kjære foresatt.

Barna ser bilder av både syke pasienter, mennesker i skumle, romvesenliknende drakter, og får høre at skolen, som for mange er en trygg havn i livet, nå er blitt et farlig sted. De ser også tallet med smittede og døde som bare stiger der i hjørnet av skjermen. Selv om de minste kanskje enda ikke kan telle så langt, er de gamle nok til å forstå at tallet er høyt, for de har jo blitt fortalt hvor flinke de er som kan telle heeelt til det superduperstore tallet 50, så alt over det må jo være megamasse? Det er skummelt. Selvsagt blir barna slitne av trykket, på samme måte som oss voksne, og vi har alle godt av en pause.

Som miljøterapeut på en av Norges største barneskoler, har jeg den siste tiden møtt mange urolige barn med spørsmål om Corona. Jeg har også blitt rettet på av 6-åringer, som har fortalt meg at det faktisk heter Covid-19. Både skolen og aktivitetsskolens ansatte, foresatte og storesøsken har gjort en formidabel innsats med å forklare en ekstremt vanskelig situasjon til både stressa, redde og nysgjerrige barn i disse ukene. Ressurser som Super-Nytt og Aftenposten Jr. har vært viktig i denne tiden, og vil være det fremover, men de må brukes med måte.

Det å se mengder av negative nyheter, eller svært grafiske bilder over tid, vil kunne føre til traumatisk stress. Generelt når det snakkes om traumer handler det ofte om egenerfart psykisk, fysisk eller materiell omsorgssvikt, men også det å høre om, se, eller stå i andres negative opplevelser over tid kan virke traumatiserende. Barnevernspedagogutdanningen lærte meg hvordan barn utsatt for traumatisk stress over lang tid kan få en generell utrygghet i seg i møte med verden, et snevrere toleransevindu, og at traumer i slik verste fall kan endre noen av hjernens funksjoner. Det at et barn har et lite toleransevindu, vil si at det i mindre grad klarer å regulere følelsene sine, og at det derimot skal lite til før det reagerer med for eksempel sinne, uro, tristhet eller apati.

I nyhetsbildet i dag kan vi lese og høre mye om stenging av skoler og barnehager, og hvordan dette vil påvirke barns læring. Det deles eksempler på karantene-timeplaner, og tips til hvordan man kan løse kabalen med hjemmekontor og hjemmeundervisning. Jeg savner debatten rundt og tipsene om hvordan vi kan ivareta barnas psykiske helse i dette, for læring i fremtiden. Nyhetstrykket og usikkerheten mange barn opplever nå, kan slik jeg ser det føre til mange små hoder med snevrere toleransevinduer i fremtiden. Det gir et dårlig grunnlag for all læring, enten det er snakk om å lære matte og norsk i et klasserom, eller lære sosiale koder i en skolegård.

Det er mye vi som enkeltpersoner ikke får gjort noe med fremover, og på mange områder må vi lære oss å slippe kontrollen. Men fjernkontrollen er det du som styrer, kjære foresatt, og jeg ber deg om å slippe den. Barnet ditt trenger ikke mer nyheter nå, det trenger deg.