Kommentar:

«Seire ved å dele»-prisen 2020: Mot, håp og kjærlighet

La oss utrydde det mest brukte skjellsordet fra Harstads skolegårder – og fra lokalsamfunnet for øvrig. Årets «Seire ved å dele»-pris er et viktig bidrag.

Prisvinnere Margrethe Killengreen og Regina Steen Bergman, her fra et arrangement i 2018, fikk fredag Seire ved å dele-prisen på vegne av Harstad pride.  Foto: privat

meninger

«Jævla homo!» Hørt det før? Og kanskje selv lirt ut av deg det som går for å være det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder? Uten å tenke over hva det er du egentlig sier?

Det er overveiende sannsynlig – og du er i godt selskap – dessverre. Slutt med det, og la 2020 bli året du fjernet det fra ditt ordforråd.

Den 21. utgaven av Harstadkonferansen er i gang, og Harstad Profileringspools «Seire ved å dele»-pris har nådd en ny, verdig vinner i Harstad Pride. Det er bare å slutte seg til gratulantene og berømme juryen for at de har våget å utfordre seg selv og harstadsamfunnet.


Harstad Pride får Seire ved å dele-prisen

Styreleder Regina Steen Bergman og nestleder Margrethe Killengren mottok Seire ved å dele-prisen på vegne av Harstad pride i Nordic Hall fredag.

 

Prisen er en viktig anerkjennelse av en gruppe mennesker og et utenforskap som har blitt offer for at vi så inderlig vel, har tålt den urett som ikke har rammet oss selv. Årets «Seire ved å dele»-pris er i så måte et sterkt og viktig signal om behovet for endring. Endring i retning av større raushet, mer inkludering og toleranse. På den måten går vi til frontalangrep, blant annet på det dystre faktum at halvparten av homofile gutter i norsk skole utsettes for mobbing og hets.     

For ytterligere å understreke prisens viktighet og nødvendighet, la oss gå tilbake til historiens første Pride-markering i Harstad i september 2018:

Midt i Harstad sentrum gjør en person en nazihilsen i protest mot at byen er pyntet med regnbueflagg. På et annet sted, en annen dag, forteller en kvinne sin historie. En sterk historie om skam, og om en frykt så sterk at hun bar på hemmeligheten i 15 år før hun dristet seg «ut av skapet», som det heter. Fra hun var 13 år levde hun på utsiden av seg selv, og i de 15 påfølgende år var hun hellig overbevist om at dette var en hemmelighet og en bør hun skulle bære på sine skuldre gjennom et helt liv. Heldigvis ble det ikke sånn.  

Det gjør sterkt inntrykk å høre hvordan redsel og frykt for samfunnets aksept og toleranse, eller rettere sagt mangel på sådan, tvinger en 13-år gammel jente til å gå inn i en 15-årsperiode med skuespill og dekkoperasjoner – før hun med god, og nærmest tilfeldig, hjelp endelig får være den hun egentlig er. Den hun er ment å være.

– Men dette ligger 10–12 år tilbake i tid, og mye vann har rent i havet siden den da. Tenker mange av oss. Ja, vi kan like å tro det, men realiteten er en annen. Jeg nevnte nazihilsenen i Harstad sentrum. Jeg kan supplere med tenåringen som øste sine mishagsytringer over et pride-pyntet Harstad sentrum, og nevnes kan også lærere som på kveldstid har mottatt telefoner fra foreldre som ikke vil ha noe av at deres barn skal delta i Pride-markeringer i skoletiden. Dette skjer altså i Harstad. I byen som vi alle vil skal være attraktiv gjennom hele livsløpet.

I 2020 føles det feil å skulle karakterisere det som «modig» når mennesker løfter fanen for annerledeshet, slik prosjektgruppen og styret for Harstad Pride har gjort. Basert på det jeg allerede har skrevet, velger jeg likevel å bruke et slikt uttrykk. «Modig».

For da jobben med Pride 2018 startet, gikk også styret inn i det uvisse og ukjente. De visste de ville få støtte, men de visste også at de ville oppleve det motsatte. Men omfanget av ros og hets var umulig å forutse.

La meg sette dette i sammenheng med noen kloke ord fra den danske filosofen Søren Kierkegaard: «Å våge er å miste fotfestet en liten stund. Å ikke våge, er å miste seg selv». Styret i Harstad Pride utviste stort mot og gjorde det første. De har ryddet bort mye kratt på toleransens sti, og derfor er «Seire ved å dele»-prisen så vel fortjent, og i prisens ånd.

I sin begrunnelse peker juryen også på noe viktig og sentralt. Prisen skal ikke bare være en premiering. Den skal også være en retningsviser for ønsket adferd. En adferd som skal bringe harstadsamfunnet til nye høyder. «Jævla homo» hører definitivt ikke hjemme i dette fremtidsbildet.