Kommentar:

Verdens dyreste vits

Navneskiftet NSB har valgt er så hamrende teit at det alene vil holde liv i revy- og standup-scener over det ganske land i mange år fremover.
meninger

Sånn sett vil forhåpentligvis de sinnssyke kostnadene betale seg tilbake over tid. En kollektiv latter vil muligens også forlenge levealderen vår noe. Men det er en veldig dyr - og ditto utilsiktet - vits.

Det er både fornøyelig og trist å sitte på orkesterplass her oppe i nord og se alle de komiske avsporingene norsk jernbane utsettes for. Trist, fordi det langt inni der et sted handler om landets infrastruktur, om mennesker og om samferdsel som berører mange der i sør. Fornøyelig, fordi man aldri helt klarer å snu seg bort når man får muligheten til å se et tog havarere. Særlig når det skjer på betryggende avstand.

Så bær over med oss her vi sitter og ler, for det er ikke dere brukere vi ler av. Vi ler heller med dere, og i dag ler vi oss skakke av det steindumme navneskiftet fra NSB til – trommevirvel med tiltagende styrke – Vy.

«Et nytt navn skal styrke konkurransekraften vår», skriver det forhenværende NSB uironisk i pressemeldingen. Hvordan sier de derimot ingenting om. Pussig nok.

Den ideologiske tvangstanken om å splitte opp tunge, statlige aktører i masse småselskaper, samtidig som de privatiseres og konkurranseutsettes og gis lattervekkende navn, virker å være viktigere enn å bedrive den virksomheten de i utgangspunktet var satt til å gjøre.

Statoil var svært selvforklarende, attpåtil med en stilig logo. Det er først i det siste jeg har vennet meg til det kørka navnet Equinor, med en stupid logo som ligner et degenerert snøfnugg. Dette navneskiftet kostet for øvrig en kvart milliard.

Det sammenslåtte storbyuniversitetet i Oslo ble hetende OsloMet, et navn som fortsatt skaper hoderystende latter i selskapslivet. Logoen ser ut som noe et iskaldt barn med klare psykopattrekk har laget på grafisk design-juleverksted.

Luftfartsverket var noe vi alle skjønte hva drev med. Men det er ikke så nøye, så lenge noen sertifiserte idéastronauter kan skrive timer med gaffel og fakturere millioner for å lande på et navn som Avinor, som jeg først trodde var et felles firma for avisdistribusjon her i nord.

Dette var nemlig i en tid da Postverket het Postverket, og ble kalt Posten, og før Bring og PostNord og Fandens OldeNor kom og gjorde sending av pakker og brev til en fysisk umulighet, som gjør at man i dag vurderer flaskepost eller røyksignaler når man skal sende en hilsen hjem til jul.

Livet internt hos PR-byråer, kreative slynger og tenketanker, kommunikasjonsrådgivningsselskap og navneendringsspesialister later til å være en sammenhengende fest. Det er definitivt bransjen man skulle jobbet i, der de åpenbart drikker champagne rett fra flaska, med begge hender, kroter ned crazy ideer og lager nye navn som koster seks-, sju- og åtte- og nisifrede pengesummer å sette ut i praksis.

NSB er heller ikke bare et navn. Det er symbolet på et Norge, fra den tiden der det var politisk vilje til å bygge funksjonell samferdsel og infrastruktur for folket. NSB har eksistert siden 1883. Ikke som et hipt navn egnet for pompøse og lattervekkende pressekonferanser, men som et forståelig navn på noe som symboliserte jernvilje til å bygge jernbane og frakte folk kollektivt i landet.

Da Bergensbanen sto ferdig 1909, hadde den kostet et nylig selvstendig og oljeløst Norge over et halvt statsbudsjett, eller cirka 2,5 prosent av BNP. BNP i Norge var da 73 millioner kroner.

Hvis noen da hadde sagt at én dag, en vakker dag, kommer vi til å bytte navn på hele NSB-skiten, og det kommer til å koste fire ganger dagens BNP, ville man laget fugemasse av vedkommende, og brukt hen til pukk i en jernbanetrasé. Ja, jeg vet at man skal regne om i dagens kurs, men det er en besnærende anekdote likevel.

NSB har blitt splittet opp i så mange småselskaper og avdelinger at det er til å bli svimmel av. Flere av dem har allerede byttet navn mange ganger. Bane NOR, Togvedlikehold AS, Materiellselskapet AS, Mantena AS, Entur, Norske Tog, Jernbaneinfrastrukturforetaket, Billett AS og Ruteplan ASA, ROM og hva det nå heter alt. Og nå altså Vy.

Det er bare å glede seg til den kommende føljetongen, hvor man tar et sveip og frisker opp flere navn i Gamlelandet. Hurtigruten har et gammelmodig og kjedelig navn, som sier lite om det de driver med. De bør derfor endre til et navn som funker på engelsk, og som sier noe om livet på havet. Jeg forslår Spy.

NAV er jo noe så sjeldent som et bra navn, som gir mening. Men folk må skjønne at det å motta penger fra han Stat er noe bare late parasitter driver med, de som ikke skjønner at «det skal lønne seg å stå opp om morran». Det er for lite skam blant dem som bruker NAV. NAV bør derfor bytte navn til Fy! Med utropstegn. Så får de noe å tenke på, snylterne.

Kongsberg Våpenfabrikk bør heller hete Bly. Moods of Norway kan starte opp igjen under navnet Sy. Prior må endre til Kykeliky. Og Arkitektkontoret Snøhetta, de som har jobbet iherdig i lang tid med å komme frem til Vy, bør sjekke saldoen og bytte navn til Kry.

Under det nye navnet vil sikkert antall lederlønninger fortsette å stige, mens sikkerheten til passasjerene, punktligheten på rutene og forholdene til de ansatte belemres, mens noen sitter på et konferanserom på Clarion Hotel Royal Christiana og finner på et nytt navn for konseptet «Buss for tog».

Så får vi heller le overbærende over at det ikke har blitt bygget en centimeter med jernbane lenger nord siden 1958, samme år som Kong Olav ble vigslet som konge. Og at togene på Trønderbanen, Meråkerbanen, Rørosbanen og Raumabanen fortsatt går på diesel.

Tenk om vi hadde disponert over en kvart milliard til å utrede noen forbedringer av dette. Ja, vi kan drømme.