Åpent brev til Øvrigheta i Harstad:

- Jeg vet ikke hvor det svikter, men det svikter

Jeg startet med stor tillit til at koordinerende enhet både ville oss vel og var oppdatert på lover og regler.

Høflig: Evy Jensvoll sier at det er uholdbart at folk må vente to år på å få flytte, sier hun. Foto: Odd Leif Andreassen  Foto: ODD LEIF ANDREASSEN/HARSTAD TIDENDE

meninger

Her i høst fikk jeg med meg at ordføreren bad oss, innbyggerne i Harstad, om å «fremsnakke» byen vår. Vi fokuserte for mye på det som ikke var bra, og det var dårlig for omdømmet. Det kan vi jo være enige om. Men nå er det jo så at et godt omdømme krever både kløkt og hardt arbeid.

Jeg vet ikke hvor det svikter, men det svikter.

Som dere leste i avisen 29. januar 2018 brukte jeg to år på å få flyttet min søster fra Kvæfjord til sykehjem i Harstad.

Jeg startet med stor tillit til at koordinerende enhet både ville oss vel og var oppdatert på lover og regler. Etter tre måneder fikk vi blankt avslag.

Jeg visste at regelverket var endret for at pleietrengende lettere skulle kunne få flytte mellom kommuner og få sykehjemsplass i nærheten av sine nærmeste. Nå måtte tenke meg om før jeg gikk videre. I september 2017 tok jeg en telefon til Fylkesmannen i Troms og bad om hjelp. Det fikk jeg på e-post dagen etter. Svaret sto i et rundskriv av 8. november 1999. Det heter «I-43/99 Ansvaret for å yte pleie- og omsorgstjenester til sterkt pleietrengende ved flytting mellom kommuner».

Dere anbefales på det varmeste å sette dere inn i dette rundskrivet. Dersom det er vanskelig å forstå, har dere kommuneadvokat(er) som sikkert kan bistå.

Jeg skrev brev til koordinerende enhet der jeg opprettholdt søknaden om sykehjemsplass og henviste til utvalgte deler av rundskrivet som jeg hadde fått oversendt fra fylkesmannen. Nå gikk det bare 9 dager før svaret kom. Min søster ble vurdert til å fylle kravene til sykehjemsplass i Harstad og fikk innvilget heldøgns sykehjemsplass – på ei venteliste. Og det sto hun. Men Koordinerende enhet bedyret at de kjente godt til angjeldende rundskriv og at de forholdt seg til det.

Jeg klaget i februar 2018 på manglende tildeling av plass på sykehjem, og etter nærmere fire måneders klagebehandling med avslag fra Harstad, gikk endelig klagen til Fylkesmannen. 30. november 2018 kom avgjørelsen.

«Fylkesmannen opphever den delen av kommunens vedtak av 29. september 2017 som omhandler ventelisteplassering. Saken sendes tilbake til kommunen for ny behandling».

Fylkesmannen skriver videre at min søster ikke oppfyller kriteriene og for å bli plassert på venteliste. Og at tjenestetilbudet hun mottar/er tilbudt fra Harstad ikke er forsvarlig.

Altså: Min søster ble plassert på ei venteliste der hun ikke skulle vært og der var hun i 15 måneder.

Dersom et rundskriv fra 1999 er for nytt til å være implementert i kommunens praksis, er det mange ting å spørre om. Har de ansvarlige for tildelinger lest rundskrivet, har de forstått det som står der, eller har man bevisst unnlatt å følge det? Og, har kommunalsjefen, rådmannen og politikerne kjennskap til dette rundskrivet?

I Harstad Tidende høsten 2017 kunne jeg lese at på ventelista sto to personer som bodde på sykehjem i annen kommune. Det er helt tydelig for meg at de personene som Harstad kommune gjerne holder på venteliste i opptil to år, er personer som bor på sykehjem i annen kommune. Da står de på en venteliste de ikke skulle stått.

Dette er altså ikke bare en sak som gjelder min søster, men alle pleietrengende som Harstad kommune urettmessig setter på venteliste og beholder dem der uten hensyn til lov – og regelverk.

Så er det kanskje betimelig om dere diskuterer det etiske i å sette sterkt pleietrengende mennesker på ei venteliste i opptil to år. I min avdøde tantes ånd vil jeg spørre; Har dere ikke skamvett?

Rådmannen advarte i kommunestyret 30. januar «mot at kommunestyret etablerer en kultur som gjør at enhver sak som ender hos Fylkesmannen, blir en stor sak. Det skaper ikke en god kultur».

Det kunne likevel være fornuftig om administrasjonen innhentet informasjon om grunnlaget for fylkesmannens avgjørelser der vedtaket går i klagers favør, en slags kvalitetssikring av tjenestene. Det vil også kunne ha betydning for omdømmet til kommunen. Det bør kanskje ikke være et mål for kommunen å få flest mulig klager til fylkesmannen med seier for klager.

I samtale med enhetsleder på koordinerende enhet, etter vedtaket hos Fylkesmannen angående min søster, informerte hun meg om at enheten skulle ta kontakt med kommunens advokat for å få vurdert Fylkesmannens vedtak -som var endelig og ikke kunne påklages. Det hadde kanskje vært lurt å ta kontakt med kommuneadvokaten noe tidligere.

Som innbygger i Harstad forventer jeg at kommunen følger lover og regler og at saksbehandlere behandler like saker likt. Pålitelige kilder forteller at noen av øvrighetas nærmeste har kommet fra annen kommune og har fått sykehjemsplass i Harstad, uten å stå på venteliste i to år.

Jeg forventer at kommunen jobber for sine innbyggeres beste, både de som er her og de som vil flytte hit.

I dag er det mange som har sine pleietrengende nærmeste i en annen kommune enn der de selv bor. Jeg ønsker at kommunen skal informere de ansatte på sykehjemmene, beboerne og deres pårørende om at også mennesker som er sterkt pleietrengende har rett til å velge å flytte til en annen kommune. Og i tillegg informere om at tilflyttingskommunen skal legge til rett for dette. Det ville gi mulighet, for alle som ønsker det, å få sine pleietrengende kjære nærmere.

Det ville være noe vi kunne fremsnakke kommunen om.

Min tiltro til saksbehandling i Harstad kommune har fått en knekk. Kommunalsjefen beklaget at jeg var ikke er fornøyd med koordinerende enhets saksbehandling.

Det er jeg som beklager. Jeg beklager at vi har øvrighetspersoner som, i altfor liten grad, kvalitetssikrer kommunens tjenester og som bortforklarer i stedet for å ta ansvar når feil er gjort. Med vennlig hilsen.