Jeg mistet mitt parkeringskort for forflytningshemmede i januar i år. Og etter å ha fått avslag også på klagen, gikk jeg videre med ankemulighetene vi har innenfor forvaltningsloven.

Parkeringskontoret oppga at det var kommunens klagenemd som var neste instans, men den var sporløs forsvunnet.

Den var ingen sted å finne, hverken for meg eller andre.

Da Harstad Tidende tok fatt i denne saken kom Ap-politiker Kari-Anne Opsal på banen og oppfordret alle som var havnet i samme situasjon som jeg, til å sende anken til formannskapet.

Det ble gjort av meg, og det ble gjort av andre.

Postlisten til kommunen har denne våren hatt mange slike anker.

Men det har vært en rungende stillhet fra våre tillitsvalgte politikere. Og så langt kan ingen se at ankene våre er blitt behandlet av formannskapet.

Jeg er i grunnen forbauset. Når sant skal sies trodde jeg at det i en slik rotete prosess som Harstad Parkeringskontor har ført i disse sakene, ville våre politikere ha et klart ønske om å rydde opp.

Men slik ble det altså ikke.

Og igjen står det flere uavklarte spørsmål.

Jeg har de siste månedene fått flere henvendelser fra fortvilte mennesker som er blitt fratatt parkeringskortet.

Deres historier forteller også om hvor blindt parkeringskontorets avgjørelser har rammet.

De er totalt uforstående til hvorfor akkurat de har mistet sitt kort, og ikke andre. Med andre ord oppfattes det som en forskjellsbehandling de ikke kan forstå. Dette blir konsekvensene når man mener man skal «stramme inn», og bruker skjønn i prosessen.

Og her er vi ved sakens kjerne.

Offentlige myndigheter, slik som forvaltningen, kan treffe vedtak som gjelder borgernes retter og plikter. Men forvaltningen kan bare treffe vedtak når det finnes hjemmel, det vil si når vedtaket har et fundament i lov, forskrift, eller offentlige rundskriv. En slik hjemmel skulle komme i mars, men per dags dato er det ingen som har sett eller hørt noe til denne. I mellomtiden har parkeringsnemda brukt skjønn.

De har elegant oversett erklæringer både fra fastleger, spesialister og fysioterapeuter.

Når det da blir stilt spørsmål ved denne fremgangsmåten, forteller parkeringskontoret til HT at de har fått muntlige føringer fra Statens vegvesen om innstramming av reglene og om hvordan dette skulle utøves.

Men slik var det nok ikke!

– Vegdirektoratet kjenner ikke til at det skal være gitt muntlige føringer fra Statens vegvesen i møter. Derimot kjenner vi til at Norpark har hatt flere informasjonsmøter med kommuner i Norge, sa Line Madelene Kirkeby i Statens vegvesen Vegdirektoratet til Harstad Tidende tidligere i vår.

Altså en er det en kommersiell aktør inne på banen når det dreier seg om parkeringskortene for forflytningshemmede.

For Norpark er bransjeforeningen for all parkeringsrelatert virksomhet, både for kommersiell og forvaltningsmessig drift.

Det hele dreier seg altså om økonomi.

Og i kjølvannet til alt forvaltingsmessige kaoset sitter det nå mange mennesker som er fratatt noe som i mange år har vært uvurderlig for deres livskvalitet.

Jeg skjønner at en debatt om parkeringskort for forflytningshemmede muligens ikke blir vurdert som noe av det viktigste et formannskap skal gjøre. Men jeg tror at det etterhvert er blitt mange i denne kommunen som synes det er det aller viktigste våre politikere nå må ta tak i.

Ikke minst på grunn av den store forskjellsbehandlingen mange nå opplever, og ikke skjønner. Og ikke minst fordi vi ble oppfordret til å gjøre det!

Jeg har også registrert at sittende ordfører Marianne Bremnes og Kari-Anne Opsal i en video går ut og ber folket om innspill til viktige saker for oss i denne kommunen.

Her er mitt:

Rydd opp i saken om parkeringskort for forflytningshemmede. Det synes jeg er en politisk plikt!

Det dreier seg ikke bare om et skarve blått kort.

Det dreier seg om mye, mye mer!

Harstad 25 juni

Lisbeth van Bergen