Harstad kommune har lenge ledet an i å være best på utviklingsarbeid. For tiden er skolene i Harstad involvert i følgende utviklingsprosjekter: Realfagskommune, språkløyper og et lag rundt eleven. I tillegg skal lærerne bli oppdatert på pedagogisk bruk av IKT og sette seg fagfornyelsen.

For en lærer er det viktig å være utviklingsorientert, det ligger som et av kjennetegnene på det å være profesjonell. Derfor har lærerne ei arbeidstidsordning der noe av arbeidstiden er satt av til faglig oppdatering. Det er også langt flere lærere som søker videreutdanning enn som får muligheten til det i Harstad kommune. Lærerne er generelt svært utviklingsorienterte og søker hele tiden å gi elevene oppdatert kunnskap med moderne metoder.

Det vi ser nå i Harstad er at utviklingspresset er så høyt at det sannsynligvis ikke fører til bedre læring, men til avmakt i profesjonen fordi så mye av utviklingen er styrt ovenfra. Enkelte dager har skoler vært tømt for pedagogisk personale fordi det har vært dialogsamlinger og nettverksmøter. Det er også en sannhet i det at en organisasjon som skal bli bedre på noe kun bør holde på med ett utviklingsprosjekt i gangen. Dette for at den nye kompetansen og den nye retningen for organisasjonen skal kunne omfatte alle, og ikke bare de som er direkte involvert. Dette har også blitt kommunisert flere ganger av øverste ledelse i Harstad kommune, f.eks. rundt innføringen av PALS og rundt innføring av nye IKT-systemer. Problemet er at kort tid etter en slik erkjennelse blir lærerprofesjonen informert om at Harstad kommune har søkt og (et lite Hurra!) blitt med i et nytt prosjekt. Poenget er at skal man utvikle seg i mange retninger og på flere plan samtidig fører det ikke nødvendigvis til utvikling, men svært ofte til innvikling.

Resultater på nasjonale prøver, elevundersøkelsen og eksamen gir begrenset innsikt i den gode skole, men de sier noe. Etter snart 10 år med et voldsomt utviklingsfokus i Harstad ser vi ikke tegn til bedre resultater. Tvert imot ser vi flere demotiverte og teoritrøtte elever, og lærere som får mindre tid til å planlegge god undervisning fordi utviklingsprosjekter tar mer og mer av tiden. Å være i konstant prosjektmodus går ut over kjerneoppgavene. Et annet moment er at mens det reduseres i antall lærerstillinger, øker opprettelsen av prosjektstillinger, rådgivere og konsulenter i og utenfor skolen. Det kan også nevnes at økningen i utviklingsarbeid i Harstad også har påvirket organiseringen av skolehverdagen, der elevene har lengre økter i klasserommet, kortere pauser og lengre skoledager enn for 10 år siden. Er dette til beste for eleven?

Da ekspertgruppa, ledet av prof. Thomas Dahl, leverte rapporten om lærerrollen i juni 2016 var det med utgangspunkt i at lærerrollen har blitt mer og mer utfordrende. Det ble ansett som et problem at lærerrollen blir møtt med mange motstridende forventninger, og at dette går ut over kvaliteten på det oppdraget læreren skal utføre. Det ble også påpekt at til tross for mange satsinger på skolen, hadde man ikke oppnådd den fremgangen man hadde håpet på. En av grunnene, som rapporten påpeker, er at utviklingen nesten ensidig har skjedd gjennom ei profesjonalisering ovenfra. Det rapporten peker på som ei løsning for å lykkes bedre er ei profesjonalisering innefra, det vil si at profesjonen selv må komme frem med både utfordringer og løsninger på disse i langt større grad enn tidligere. Man kan godt si at det nytter ikke å tre ny kunnskap nedover ansatte som allerede besitter stor kunnskap om skole. Man må samskape!

For å få til en bedre undervisning og mer samskaping, må andelen utviklingsprosjekt reduseres kraftig. Profesjonen må selv få definere behovet for utvikling i langt større grad enn tidligere slik at det kan skje ei profesjonalisering innefra.

Kun slik kan læreren få være lærer!