Ambulanseflyet er som en akuttambulanse. Det er en luftbro mellom distriktene og spesialisthelsetjenesten. Det er en av juvelene i velferdsstaten; likt helsetilbud der du bor.

Nå står flyene parkert på bakken. Det er en varslet katastrofe som følge av at en samfunnskritisk tjeneste er satt ut på anbud. Situasjonen er meget alvorlig med dimensjoner og varighet som vi sannsynligvis bare har sett begynnelsen av. For halvannet år var det store mediaoppslag da renovasjonen i Oslo brøt sammen etter anbudsovertakelse. Oslo kommune måtte overta ansvaret. Denne gangen handler det ikke om søppel, men om liv og helse. Hvorfor tar man risiko med å konkurranseutsette livsviktige tjenester som luftambulansen?

Saken har flere prinsipielle sider.

1) Situasjonen er en direkte konsekvens av konkurranseutsetting av tjenester. Hvor ville man ellers akseptert en slik situasjon? Politihelikopter, og forsvarets helikopter er eid av det offentlige. Til og med bilambulansen er offentlig. Men luftambulansen settes ut på anbud og man legger all kompetanse og beredskap i potten til markedskreftenes spill.

2) Det som sjelden eller aldri drøftes er ulempene med konkurranse-utsetting av slike tjenester. Situasjonen som luftambulansen er havnet i er en direkte konsekvens av anbudsprosessen. En anbudsprosess der man har brukt ufattelig mye tid og ressurser. Legekolleger har, både i denne saken og andre saker, brukt timer til anbudsprosess i stedet for pasientrelatert arbeid. Det er kostnader som ingen snakker om. Det virker som at prosessen er viktigere enn resultatet. Hvor er de ansvarlige politikerne som ønsker privatisering av helsevesenet mens medaljens bakside nå «skinner»?

3) Konsekvensene av anbud i luftambulansen ser vi med all tydelighet. Hvem er det som skal ta de ekstrakostnadene som situasjonen medfører. Pasientene som ikke får nødvendig hjelp betaler den høyeste prisen; liv og helse. Myndighetene vrir seg på stolen og prøver å finne løsninger. Det mest komiske var siste forslag om å benytte Forsvarets helikopter. Forøvrig de samme helikoptrene som de samme politikerne ønsker å flytte fra Bardufoss til Rygge....

4) I tidligere artikkel hos VG uttalte Administrerende direktør for Luftambulansetjenesten, Øyvind Juell at «en forlenging av driftsavtalen med Lufttransport ikke er et alternativ. Det er juridisk umulig...» Hva er egentlig viktigst for samfunnskritiske funksjoner i Norge: Juss og prestisje i byråkratiet, eller operativ luftambulansetjeneste for pasientene?

5) Et annet prinsipielt spørsmål er foretaksmodellen. Vi har et eget foretak som har ansvar for luftambulansetjenesten. Hva betyr egentlig det? For statsråd Høie er det fint med et foretak som gir et tykt byråkrati han kan gjemme seg bak. Vi har gjennom vinteren sett mange eksempler på imponerende lønninger for helseadelen som leder foretakene. Tilsvarende ser vi en imponerende ansvars-pulverisering i de samme helseforetakene som synes å har èn viktig funksjon: De legger et godt lag med tåke mellom brukerne, helsearbeiderne og myndighetene. De folkevalgte er skjermet som passive tilskuere.

6) Hvem har egentlig ansvaret for at vi har en flygende luftambulansetjeneste:

-Luftambulansen HF v/Randi Spørck?

-Helse Nord HF v/Lars Vorland?

-Helseministeren Bent Høie?

Jeg har dessverre flere spørsmål enn svar. Kanskje skulle brevet heller vært sendt til Stortingets spørretime i håp om å røyke ut noen ansvarlige.