Påsken er over og i Nord-Norge har vi måtte tåle ekstremvær, konstant skredfare og isolerte bygder og stengte veier. Det er med andre ord som det pleier i en nordnorsk påske. Og det tåler vi.

Problemet vårt har ingenting med ekstremvær å gjøre. Det er mye mer alvorlig enn som så. Vår kollektive selvfølelse har nemlig fått seg en alvorlig knekk.

Gjennom hele påsken har vi har kunne lese «I nord er vi nedsnødd og innesperret av snøras på alle kanter, nesten ikke nevnt på NRK. I sør har 40 stykker drette i buksa på Hardangervidda. Topp nyhetssak», og om hvordan «Hilde mener riksmediene bør skjemmes» fordi et nyhetsanker klønet det litt til ved å si «Nord-Norge-bygda» på TV, og at en TV2 reporter utførte kardinalsynden å si at Kvænangsfjellet ligger i Finnmark istedenfor Troms. Alt har blitt store nyhetssaker. Det er avisene iFinnmark og Nordlys, som gladelig har vært talerør for sutringa, og ovennevnte titler er hentet fra nevnte aviser.

Lokalpressen i nord har vært mer opptatt av å skrive om at rikspressen ikke skriver om oss, enn å skrive om de faktiske utfordringene ekstremværet har ført til. Man skulle nesten tro at hadde bare søringene skrevet om at alt er fælt her, hadde alt vært i orden.

Øyvind Korsberg (tidl. stortingsrepresentant for Frp), Jan Olsen (Finnmark SV) og aktivisten Ingrid Evertsen er plutselig rørende enige om noe: Vi ignoreres fra hovedstaden! Og hadde det bare vært så vel. Men det stemmer ikke engang. Mer om det siden.

Vi har kort og godt fremstått som en landsdel av såre, tynnhuda, lettkrenka bæshyse. Påsken har avdekka et ynkelig mindreverdighetskompleks og bekreftelsesbehov som vi helst burde vært foruten. Plutselig holder det ikke at vi er hardhausa, og styrer med vårt, nå må vi få anerkjennelse for det om vi skal orke å stå han av.

Noen lyspunkt er det heldigvis. For dem som har stått midt i stormens øye har vist det flotteste av den nøkterne, tøffe, nordnorske mentaliteten. Sånn som skipperen som fraktet mat til Honningsvåg som i dagevis lå isolert, og bedyret at de kunne overlevd på rasjonene fram til 2019.

I helsetjenesten har ansatte i Honningsvåg jobbet triple skift, og en av brøytesjåførene lovet at han skulle brøyte til det blir tomt for diesel i bygda. Vanlige innbyggere har tatt på seg ansvaret med å rydde snø ved eldresenter, barnehager og skoler. Dette er folk som er for opptatt med å bidra og hanske tøffe kår, til at de har tid til syte. De stiller opp enten søringene får det med seg, eller ikke.

Disse jamretendensene har også boblet til overflaten under debatten om regionreformen. Da har nordlendinger jamret over at «de i Oslo» ikke vet hvor lange avstander det er mellom Kirkenes og Tromsø, eller at de ikke vet forskjellen på Vadsø og Vardø.

Vi er de første til å sette oss på bakbeina og klage på at søringene ikke vet like mye som oss om landsdelen. Men vi er ikke det spøtt bedre sjøl. Selvfølgelig vet vi mye om Nord-Norge – vi bor her. Men har vi kunnskapene om resten av landet som vi forlanger at de skal ha om oss? Hvor mange nordlendinger kan plassere Aust- og Vest-Agder på et kart, og forklare forskjellen på fylkene?

Og hvor mange kan si noe som helst fornuftig om Hardangerfjorden, eller hvor langt det er mellom Ålesund og Bergen? Dette er akkurat de samme tingene det klages på at «de i Oslo» ikke vet om oss. ingen kan forlange at man ha inngående innsikt om alle geografiske områder i Norge. Jeg tror knapt alle i Tromsø vet hvor Kvænangsfjellet er. Da kan vi ikke forlange at søringene skal vite det.

Som om ikke sutringa om manglende mediedekning er usjarmerende og ukledelig nok i seg selv, er den direkte feil. Et kjapt søk i medieovervåkningstjenesten Retriever viser at det er skrevet hundrevis av saker om skred, innesperrede bygder og snøkaos i Nord-Norge – over halvparten av sakene er skrevet av medier utenfor Nord-Norge.

«Hvorfor skriver rikspressen om noen andre, vi har det jo mye verre!» er en ynkelig øvelse man aldri vinner. Et folk som av fri vilje har bosatt seg i et av verdens nordligste bebodde områder klager på å være værfast midt på vinteren. Ingen søringer kan parodiere oss så godt som vi ufrivillig gjør selv.

Vi holder på å bli like lettkrenka som søringer og humørløse, religiøse fanatikere. Det nordnorske hardsinnet er i ferd med å dø ut, der selvironi og godt humør erstattes med uendelige mengder utålelig krenk, slikt vi før likte å gjøre narr av søringene for.

Neste påske gidder vi ikke å stå han av om vi ikke får oppmerksomhet fra en samlet rikspresse. Vi vurderer nå i fullt alvor å abdisere som avståere. Faktisk er det sånn at det blir helt uaktuelt å stå han av om det ikke blir toppsak på samtlige Dagsrevyen-sendinger og det kommer på forsiden av VG. Da lar vi oss evakuere.

Vi har kanskje stått han av for aller siste gang.