LESERINNLEGG: Åsegarden, venstre om!

Alliert treningssenter skal avvikles, Åsegarden avhendes – har Stortinget bestemt. Alliert trening skal foregå på innlandet, til langt høyere kostnader enn i Åsegarden. Selv et stortingsvedtak trenger ikke vær endelig. Stortinget kan selv ta til fornuft – hvis ikke regjeringa gjør det. Intet tyder på at det siste vil skje.

Regjeringa fikk i 2016 vedtatt et lite fundert og lite klokt vedtak, som nå slår tilbake på Forsvaret. En forhasta beslutning om å legge ned Åsegarden som alliert treningssenter og flytte aktiviteten til garnisoner på innlandet. Med tynn faglig begrunnelse, få om noen konsekvensutredning, uten eller feil kostnadsberegning?

Forsvarssjefen er urolig for ressursrammer og handlingsrom som følge av politiske beslutninger, og at disse må følges av økte budsjetter. I sitt årsforedrag i Oslo Militære Samfund denne måneden var han tydelig på at stortingsforliket om landstyrkenes utvikling krever ekstra midler, i størrelsesorden flere hundre millioner årlig, bare til drift

Da er det forunderlig at Forsvaret samtidig øser ut enda flere hundre millioner på en unødvendig flytting av en virksomhet som ikke bare er velfungerende der den er, men også vil være mye billigere å drifte der den er veletablert, altså i Åsegarden. Flytting kan fort medføre en ekstra kostnad på godt over en milliard, uten synderlig gevinst.

Regjeringas premisser, slik de er presentert i langtidsproposisjonen fra 2016, er ønsket om at de allierte styrkene som kommer til Nord-Norge i størst mulig grad skal trene med norske avdelinger der de er, dvs. i hovedsak ved leirene Bardufoss, Skjold og Setermoen. Slik trening og øving er viktig, men de britiske og nederlandske – og etter hvert kanskje også amerikanske – marineinfanteristene det her er snakk om, kommer til Norge først og fremst for egen utdanning og trening. Samtrening vil være ett element i et slikt opphold; øving er kulminasjon av utdanning og trening. Slik samtrening med norske enheter utgjør under 15 prosent av den tiden de er i Norge. En vesentlig del av aktiviteten er derfor rent nasjonal for de enkelte land, og kan med fordel løses et annet sted enn i nærheten av norske avdelinger, noe som har vært tilfellet i flere tiår. Altså i Åsegarden. Trening og øving kan i tillegg skje hvor som helst – på innlandet og lenger sør, som også alltid har vært mønsteret.

Forsvarlig forvaltning

Vi som følger omstillinger og innsparinger i Forsvaret tettere enn de fleste, ser med den største forundring og forferdelse på hva som skjer. Det kuttes over en lav fot – og så har man igangsatt en prosess helt uten konsekvensvurdering. En milliard, eller mer, er mye på et stramt forsvarsbudsjett. Det skjønner alle, også forsvarspolitikere.

Forsvarssjefen skjønner det bedre enn noen. Han har kjørt et hardt løp for økt kontroll – en strammere forsvarlig forvaltning – for å få budsjettene til å strekke til, så langt det lar seg gjøre. Senest denne uka, i sitt årsforedrag i Oslo Militære Samfund, var han særdeles tydelig i sin tale: Stortinget har hevet ambisjonen for landstyrkene. Derved påløper økte driftskostnader på flere hundre millioner i året. De må Stortinget bevilge skal oppdraget kunne løses på forsvarlig vis.

Der støtter vi Forsvarssjefen fullt ut. Og da påpeker vi det åpenbart absurde i at det samtidig øses ut store midler til en flytting fra Åsegarden som er uønsket av brukerne, unødvendig militært sett, og helt uansvarlig økonomisk vurdert.

Fornuftig løsning

Norges Offisersforbund er helt på linje med både regjering og storting når det kommer til behovet for høy alliert aktivitet særlig i Nord-Norge. Men ikke den valgte løsning. Det ga vi klart til kjenne da saken var oppe til behandling i 2016, og vi er enda mer overbevist om at det er riktig å videreføre Åsegarden nå, som vi ser følgene av den unødvendige flyttinga.

Forsvaret trenger Åsegarden i beredskap. Hæren og Heimevernet skal styrkes i nord. Førstegangstjenesten skal endres og nye reservestyrker skal trenes. Åsegarden kan avlaste innlandet, samtidig som allierte styrker i Åsegarden også må trene på innlandet.

Troms trenger Åsegarden i beredskap. Sikkerhetssituasjonen stiller krav til en styrka totalberedskap. Til dette kommer både arenaer for samtrening mellom aktører og kapasitet for evakuering av sivile i krise og krig. Åsegarden er etablert og vel egna.

Ofoten trenger Åsegarden i beredskap. Området Harstad–Bjerkvik–Narvik skal ta i mot enorme mengder personell og materiell, nasjonale og allierte, ved krise og krig. Det stiller ekstreme krav til logistikk. Åsegarden kan være et log-senter, også i fred.

Altså trenger vi Åsegarden både som norsk tilbud til allierte som ønsker å utdanne og trene sine soldater i Nord-Norge og for å dekke nasjonale, militære og sivile, behov. Det er derfor mye fornuft i å videreføre Åsegarden. Derfor vil NOF ta saken tilbake til Stortinget.