Kultur og utdanning

- Det aksjoneres for et samvirke av kultur- og danningspolitikk som virker fraværende i valgkampen eller som er helt underordnet i det politiske landskapet.

STYRING: Politikerne må sette krav om en mer praktisk og estestisk skole, skriver innsenderne av leserinnlegget. Illustrasjonsfoto 

meninger

LESERINNLEGG:

«Drama- og teaterpedagogene» aksjonerte 5.september foran Stortinget for en mer praktisk og estetisk skole som gir økt lærelyst og bedre skolemiljø. Det er på ett plan en aksjon for sterkere likeverd mellom kunstfag i skolen og for en sterkere politisk styring av dette anliggendet. Men det aksjoneres også for noe langt alvorligere enn debatten om fagtrengsel. Det aksjoneres for et samvirke av kultur- og danningspolitikk som virker fraværende i valgkampen eller som er helt underordnet i det politiske landskapet.

Kollektive læringsprosesser

Vi erfarer som kunstpedagoger og forskere at kunstpedagogisk praksis har et mye større potensial enn det som realiseres i en marginal kunstopplæring i skolen. Praktisk og estetisk formdannende virksomhet kan også bidra til å danne det ansvarlige demokratiske mennesket. Det handler om fokus på toleranse, solidaritet, uegennytte og selvtillit. Et sosialt og demokratisk samfunn med felles velferd skapes ikke kun gjennom materialisme og økonomi, men gjennom å danne mennesket over tid gjennom kulturproduksjon i vid forstand. Dette har ingen politiske miljøer sett alvoret i. Fagovergripende læring, som dette handler om, må nødvendigvis utfordre bestående skolestrukturer som ensidig fremmer fagkunnskap og begrensede uttrykks- og læringsformer.

Vi ser i skolen i dag at en sterk faglig proteksjonisme og uforenlige læringssyn fører til at noen fag kalles «basisfag» og får forrang. Andre fag marginaliseres og sendes ut på gangen. Det hindrer dessverre nye praksiser og diskurser innen utdanning. Vi ser konturene av en tilsynelatende «skolefornying» som ikke for alvor tar tak i fagovergripende helhetlig læring og den grunnleggende marginaliseringen av de praktiske og estetiske fagene og metodene. Dette er politiske handlinger, og det er underlig at det pedagogiske hegemoni ikke møtes av politiske alternativ som ser kultur og danning som helhet. Her appellerer vi særlig til venstresiden i norsk politikk som må være sitt ansvar bevisst og evne å tørre å styre i en annen vei enn dit skoleskipet nå er på vei for grunne.

Mer enn pynt på kaka

Det har lenge blitt slått alarm om at det er for lite kreative fag og metoder og for mye teoretisk stillesitting og lekselesing i den norske skolen. Likevel foregår mesteparten av undervisningen i stillesittende modus, og kunstfagene betraktes ennå kun som pynt på kaka til jul- og sommeravslutning. Når skal politikerne forstå kraften som ligger i det å lære med hele kroppen og alle sansene, fremfor å drive hodebasert læring? Det er et skrikende behov for forandring i en teoritung og test-opphengt skole, der mange elever blir sittende på benken. Kostnadene ved unge som sliter psykisk og ikke klarer overgangen til arbeidslivet er enorme, sammenlignet med hva et løft for å forandre dagens skole vil koste. Dette er gammelt nytt. Men like fullt finner vi ingen politiske parti som fremmer et oppdatert forskningsbasert demokratisk syn på kultur og danning og som kan endre fordommer om (ut)danning.

Skolefornying som inkluderer kulturspråkene

Vi trenger å løfte frem at kunstnerisk arbeid og estetisk disiplinerfaring også er læringsprosesser som rekker ut over kunstneriske ferdigheter og profesjonsopplæring. Skolen trenger drama, og ikke først og fremst for å stimulere talentet eller lære om greske tragedier. Drama/teaterfaget bidrar med måter å lære på og behandler menneskelig stoff og dilemma i alle nyanser– der alle sanser brukes og der man jobber i team og anvender fantasi, kropp og hjerte. Alle temaer og alle skolefag kan bruke isenesettelser og spill som inngang til læring. For drama betyr handling, og handling gir en bevegelse i læringsprosesser. Hvilke politiske partier ser og fremmer kunsten som demokratiske uttrykks- og læreformer?

Dramafaget tar del av en familie av estetiske læreformer som skaper engasjement og motivasjon hos elevene. Skolen trenger disse fagene fordi: 1. De gjør undervisningen levende. 2. De gir lærelyst og bedre skolemiljø, og kan forebygge frafall i skolen. 3. De bidrar til å bygge selvtillit og gi tryggere elever. 4. De skaper kompetente kulturprodusenter som mestrer den demokratiske offentlighetens innhold og form. De bidrar slik til det demokratiske mennesket som det multikulturelle samfunnet trenger. Hvilke politiske partier ser og fremmer dette potensialet? Så langt ingen i denne valgkampen, dette året heller.

Paradoks

Det er et paradoks at samtidig som man snakker om omstilling og innovasjon i hver krok av Norge, går politikerne inn for et skolesystem som er så lite innovativt og praktisk- og kreativitetsorientert. I en digitalisert og robotisert fremtid vil vi trenge selvstendige og skapende mennesker som kan navigere i et meget komplisert menneske-maskin samfunn. Når samfunnet forandrer seg, må også skolen endre seg. Det er jo åpenbart, men hvorfor så vanskelig.