LESERINNLEGG:

Det blåste opp til storm etter at det kom en «misforstått» informasjon om at palliativ enhet ved sykehuset i Harstad skulle legges ned. I Harstad Tidende og NRK har både avdelingsledelsen ved Medisinsk avdeling og klinikklederen i Tromsø forsikret om at det hele er en misforståelse, uklar kommunikasjon og dårlig prosess og at saken er trukket med beklagelser.

Begrunnelsen for hele saken er da et ønske fra avdelingsledelsen om å styrke det palliative tilbudet. Så hva er da mer naturlig enn å begynne med å legge det ned?

Faglig tilbud, hva er Palliativ enhet- sengepost og team.

Palliativ medisin er den delen av faget vårt som har spesialisert seg på lindrende behandling for de aller sykeste pasientene. Dette vil naturlig nok oftest være kreftpasienter i siste fase av livet, men også pasienter med andre alvorlig sykdommer i livets siste fase. Smertelindring er et viktig og sentralt aspekt, men langt fra det eneste.

Palliativ behandling strekker seg over et vidt spekter. Det kan for eksempel handle om å få til en bedre kommunikasjon mellom pasienten og pårørende, om sykdommen, prognosen og å kunne snakke om en forestående død.  Eller om alt som må tas hånd om i en slik situasjon. Ikke sjelden har pasienten mindreårige barn med alt det innebærer.

Andre ganger trenger pasienten spesialiserte inngrep som nerveblokader for å lindre smerter, innleggelse av sonder gjennom bukveggen til magesekken etter proteser i spiserør for å gjenopprette en så sentral funksjon som å få i seg mat etc. Mange ganger gis det cellegift i lindrende hensikt.

Og ikke minst den vanskelige vurderingen om når er det dags å stoppe uverdig behandling som bare fører til forlenget lidelse.

Svært mange av pasientene som er innlagt ved Palliativ enhet trenger hjelp til alle disse aspektene.

For å møte dette behovet trenges et samarbeid mellom en rekke forskjellige fagpersoner samt at pasienten kan være innlagt i noen dager for å få kartlagt situasjonen, både hva vi kan gjøre for pasienten og få dette igangsatt.

God samhandling

Fordi dette er en prosess som strekker seg over tid vil god palliativ behandling kreve et nært samarbeid med de kommunale ressursene. Dette er et nettverk av kreftsykepleiere, hjemmesykepleiere og fastleger som følger opp behandlingen som er startet ved Palliativ enhet, enten hjemme hos pasienten eller på det lokale sykehjemmet dersom han eller hun trenge plass på institusjon.

Dette er et samarbeid som har vært satt i system over en årrekke og er vel kanskje av de best fungerende samarbeidsarenaene vi har mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Dette lå bak tildelingen av Samhandlingsprisen i 2010 for sitt unike arbeid. Det var en gledens dag, slik også åpningsdagen i 2008 var det etter lang tids planlegging og dragkamp.

Tilbudet ble kjempet frem av en rekke engasjerte fagfolk på sykehuset, ikke initiert fra sykehusledelsen.

Samarbeidet med de kommunale ressursene innebefatter også felles undervisning, hospitering og at teamet ved Palliativ enhet også drar ut av sykehuset for å besøke pasienten sammen med primærhelsetjenesten. Grunnidéen har vært at den skal være en kompetanseenhet for lindrende behandling i vår region og dette har fungert i utstrakt grad etter vår opprinnelige plan.

Også innad på sykehuset krever god palliativ behandling nært samarbeid mellom de forskjellige spesialitetene og på grunn av de nære kollegiale samarbeidslinjene har vi klart å holde dette ved like tross fjern-ledelse og en klinikkorganisering som ikke akkurat innbyr til tett samhandling. Det er alltid lett å få bistand på Palliativ enhet fra våre forskjellige kolleger når dette er nødvendig. Dette kan gjelde alt fra lindrende kirurgiske inngrep til samtale med psykolog eller sosionom samt at sykehuspresten/diakon med kompetanse innen familieterapi og kommunikasjon er en viktig støttespiller.

Det er nettopp på grunn av kompleksiteten i slik situasjoner at vi trenger en palliativ enhet hvor disse pasienten kan være innlagt slik at behov kan kartlegges grundig og behandling igangsettes.

I tillegg fungerer personalet på Palliativ enhet også som et team som ser til pasienter som ligger på andre avdelinger og utenfor sykehuset når det er nødvendig.

Vi har altså utviklet en sengeenhet som er skreddersydd for å møte denne pasientgruppens behov og innrettet for samhandling både innad på sykehuset og utad mot primærhelsetjenesten som har pasientene i det daglige.

Kostnads-effektiv drift

Tross den omfattende virksomheten har sengeenheten kun vært drevet av en overlege i halv stilling og et team av svært kompetente og entusiastiske sykepleiere.

For den interesserte leser hører det også med å opplyse om DRG inntekten (sykehusenes inntektssystem) er meget gode ved å drive palliativ behandling. Dette er satt slik nettopp for å stimulere sykehusene til å gjøre dette på fullgod måte. Derfor er det knyttet en rekke kriterier for DRG refusjonene til slik enheter og dette har vært fulgt ved vår enhet. Det betyr at enheten bidrar mer til sykehusfellesskapet enn den koster å drive; nettopp fordi den har vært drevet så kostnadseffektivt og med stor entusiasme.

Dette setter utsagnene om behovet for å legge om virksomheten til en mer hensiktsmessig driftsform og erstatte dagens enhet med et team i et underlig lys. Begrunnelse er at det skal bli et bedre og mer fleksibelt tilbud for å rekke flere pasienter og er en del av det kontinuerlige forbedringsarbeidet ved UNN. Vi har hørt noen underlige omformuleringer av virkeligheten de siste årene, men at Palliativ enhet skal legges ned for å forbedre tilbudet er absolutt spesiell.

Ledelse og faglig strategi

Nyheten om nedleggelse slo ned i fagmiljøet ved sykehuset som en bombe og sjelden har vel motsetninger mellom fagmiljø og ledelse kommet tydeligere frem. De spontane reaksjonene og innspillene som kom viser svært tydelig hva Palliativ enhet betyr også innad i sykehuset. Selv om det er medisinsk avdeling som har dratt i gang- og driver enheten er nok de kirurgiske pasientene i flertall ved enheten.

At alle de berørte partene ikke har vært involvert og at hele prosessen mildt sagt har vært meget dårlig, skal vi la ligge. Dette førte heldigvis til at avdelingsledelsen tok selvkritikk og reverserte bestemmelsen. Det som bekymrer er at saken i det hele tatt kommer opp og hvem som har initiert den. Avdelingsleder opplyser i Harstad Tidende at det er avdelingsledelsens beslutning.  Samtidig har personalet på spørsmål fått opplyst at klinikksjefen i Tromsø skal utarbeide mandatet for utredning av videre driftsform. Da har vi den forunderlige situasjon at først iverksettes en konklusjon, så skal utredningen gjøres.

Dette etterlater da et utrivelig inntrykk av at her har man bestemt at Palliativ enhet skal legges ned, man må bare reversere saken nå på grunn av alt bråket og så lage en såkalt «god prosess» rundt dette.

At bestemmelsen da angivelig kommer fra egen avdelingsledelse gjør den bare verre og enda mer uforståelig.

I begrunnelsen for saken sier avdelingslederen at «Palliativ enhet har vært i drift i 9 år og det er nå riktig å vurdere driftsform.

Hvorfor er det riktig? Hva er det som tilsier at det er nødvendig å gjøre en slik vurdering nå?

Vi fikk klarsignal til å starte enheten på nåde, vi fikk drive den som et prosjekt som skulle evalueres etter 2 år før det ble vedtatt fast drift.

I løpet av de 2 årene klarte overlege Broderstad og teamet hennes å vise med all ønskelig tydelighet at enheten var liv laga. Mål for drift, finansiering, kliniske resultater etc ble nådd med god margin og tilbakemelding fra pasienter og pårørende var svært varmende. I tillegg ble altså enheten tildelt samhandlingsprisen for forbilledlig samarbeid med alle kommunene den skulle betjene. At nettopp reaksjonen fra vår egen kommune i denne saken nå kom så kontant og tydelig skulle vel understreke dette.

Men nå er det altså behov for vurdere dens berettigelse? Forstå det den som kan!

Medisinsk poliklinikk har vel vært driftet på noenlunde på samme måte i 50 år og Gastrolaboratoriet (endoskopienheten) i 40 år. Vi har i årevis dokumenter at disse enhetene har for lite ressurser til å klare det økende antall oppgaver som pålegges, hvorfor er det ikke riktig å vurdere driftsform her?

Denne saken har forståelig nok skapt mye støy og uro og en klargjøring fra klinikk- og avdelingsledelse er helt nødvendig. Man må være ærlige om intensjonen og ikke pakke en eventuell nedleggelse inn som «kvalitetsforbedrende arbeid».  Denne saken handler nå ikke om å lage en god prosess, om noens arbeidsplasser eller ymse andre motiver, den handler om hvilket tilbudet vi skal gi til de sykeste pasientene våre.