LESERINNLEGG:

«Fikk ikke tatt farvel med mor» leser jeg i HT 24.mai. 2017. Jeg rykkes tilbake til september 2011, til dødsleiet med min far. «Smertefull død» sto det på forsiden i HT 12. oktober året etter. «Brøt loven i Agnars siste timer. Manglet pleieplan. Aase-Johanne Aune skrev dagbok», sto det i teksten under. «Døende skal ikke stå i legevaktskø» sier leder i helse-og omsorgsutvalget Kjetil Bjørkelund i avisen noen dager etterpå.

Vi delte vår historie i håp om at vi skulle slippe slike oppslag. Harstad Kommune ble dømt for å ha brutt loven om forsvarlig omsorg. Det fikk ikke andre konsekvenser enn at vi fremdeles har sår i sjelen. Ved hver ny lignende historie rykkes jeg tilbake i tid. Det gjør vondt, men gode minner om en sterk og kompetent far i livet skinner som gull når dagen er svart.

- Dette er ikke optimalt. Slikt skal aldri skje. Vi må se på rutinene, sa ordfører Marianne Bremnes og kommuneoverlege Frode Risdal i 2012. I mellomtiden har det skjedd flere ganger.

- Skal ikke skje igjen, sier omsorgsfaglig rådgiver Tone Skoglund 2017. Jeg er blitt en vantro dessverre; det kommer til å skje igjen.

Jeg tviler ikke på helsearbeiderne. Jeg har møtt disse som trøster og holder hender. De var tilstede for min far. Det er et rigid system som svikter. Vi forlater fornuften og klamrer oss til lover hos koordinerende enhet. For over to tusen år siden sa en fyr til lovens voktere: - Hvis en sønn eller okse faller i en brønn på sabbaten, berg den, helbred på sabbaten! Et prinsipp om forkjørsrett når det gjelder liv og helse.

Når skal det prinsippet få prioritet i Harstad Kommune og helsevesenet? Det handler om en elsket mor, far eller barn med spesielle behov- lista er lang.

Sorgprosessen forlenges

I mitt virke med mennesker har jeg lært av forskning og egen erfaring at sorgprosessen hos de etterlatte kompliseres og forlenges ved dramatiske opplevelser omkring døden. De døde er døde. De etterlatte sliter. Et rent økonomisk perspektiv tilsier at systemsvikt koster mer i kroner og øre i ettertid enn om de syke og døende hadde blitt hørt. Sykemeldinger og traumebehandling koster. Det verste er når livsmotet rammes.

Etter min fars død fikk vi sympatiske ord i media fra ordfører Marianne Bremnes, og besøk hjemme av kommuneoverlege Frode Risdal, riktignok da TV2 varslet en nyhetsreportasje. Omtanken nådde ikke inn til meg, dessverre. De visste utmerket hva det sto om. Vi hadde meldt behov i alle instanser månedsvis før den skjebnesvangre dagen 18. september. Vi var for «rutiner» å regne.

Min far ble flyttet hit og dit som en annen pakke. Fylkesetater skylder på kommunen, kommuneetater skylder på fylkesetater.  Etter katastrofen skulle vi bli «sett» som sørgende, i en formell kontekst? Såpass integritet, mot og sinne hadde jeg at jeg sa til Frode Risdal:

- Du kommer for sent. Men takk for besøket.

Skjønn

I 2011 foreslo daværende rådmann Arne Johansen å fjerne ordet «verdighet» i loven om kommunale helse og omsorgstjenester, fordi han mente at verdighet var et vanskelig ord i lovtekster. Løsningen kan ikke være å fjerne vanskelige begreper, mente jeg. (HT 19.03.11)

Hvis vi slutter å utøve skjønn i liv og død, gagner systemet oss ikke. Vi dør av mangel på etisk oksygen, mens vi teller penger ved pasientsengen. Selv i trafikkloven med et annet språk og presisjon, finnes uttrykket «aktpågivende og varsom». Når en hendelse tydeliggjør at noe står på spill, må helsearbeideren få et handlingsrom for å få en «sønn eller okse opp av grøfta».

Hvis den presise jussen gifter seg med økonomene og får herje fritt i våre koordinerte rom, blir det menneskelig kunstig og kjølig. Det mangler ikke på etiske retningslinjer i fagene. Det hjelper lite hvis disse blir oversett og overkjørt av økonomer og byråkrater. Gerard W. Hughes sier: «Når pengene styrer en organisasjon, enten den er verdslig eller religiøs, er det ikke lenger behov for å skjelne, ikke behov for kloke kvinner og menn eller filosofer, vi trenger bare regnskapsførere!»

- Vi snakker om systemsvikt

HT’s lederartikkel 12.oktober 2012 er fremdeles sørgelig aktuell med overskriften «Uverdig behandling». - Vi snakker om en systemsvikt som rammer et menneske når det er på sitt aller svakeste, sier lederen. Videre: - Den opprivende historien om fiskarhøvdingens siste timer må utløse en omfattende gjennomgang av rutinene på kommunens sykehjem. Dette for å sikre at andre får en mer verdig utgang på livet enn det Agnar J. Olsen fikk.

I dagboken min 18. september 2011 står det:  «Ingen skulle behøve å oppleve det pappa har opplevd i dag.»

Det var valgår i 2011. Det er valgår i 2017. Jeg orker ikke politikere som invaderer de eldre med kaffe, vafler og slagord for åpen scene for å samle stemmer og skinne med selfies. Jeg etterlyser handling, slik at en mann eller kvinne ikke må ligge hjelpeløs i mørket alene og døende - en lang, lang fergestrekning unna sine nærmeste.