Tidløs klassiker

Tarjei Vesaas’ mesterverk Fuglane fra 1957 er blitt ei intens og sanselig teaterforestilling.

5

Riksteatret: Fuglane – av Tarjei Vesaas

Harstad kulturhus

Lasse Kolsrud

Tom Styve, Ingvild Holthe Bygdnes, Tore B. Granås, Mads H. Jørgensen, Ida Torsdatter Ursin-Holm, Ane Ulimoen Øverli, Lars Helge Throndsen

kultur

Dette skyldes en kombinasjon av virkemidler og gode skuespillerprestasjoner. Tom Styves fortolkning av rollefiguren imponerer og gjør at vi kommer tett på Mattis. Vi blir berørt av hans liv slik det kommer fram gjennom samspillet med de andre på scenen, og da først og fremst harstadjenta Ingvild Holthe Bygdnes som presterer på høyeste nivå og imponerer med sin innlevelse.

Regigrepet med pusteorkester og mye lyder er spennende og gir en helt spesiell atmosfære. Rugdas flaksing og vingeslag var ikke bare noe Mattis hørte og følte, men også publikum på grunn av virkningsfulle surroundeffekter. Torden og uvær hadde samme resultat: Vi dras inn i det og kan merke hvilken reaksjon det har på Mattis.

Vi møter altså Mattis og søsteren Hege som lever i utkanten av ei bygd. Mattis er ikke som de andre; han blir kalt for Tusten, mislykkes med mye og klarer blant annet ikke å ha et vanlig arbeide. Det er søsteren som holder liv i dem med å strikke kufter. En dag oppdager Mattis et rugdetrekk over huset sitt, og fra nå av blir alt annerledes. Han møter blant annet to jenter, og han blir «fergemann». Den eneste han imidlertid ror, er Jørgen som etter hvert blir kjæreste med Hege. Fra nå av plages han mere og mere av tanker han ikke finner ut av, og stykket (og boka) har en tragisk utgang.

I tillegg til fantastiske lydkulisser, er de rytmiske bevegelsene og dansene som bygdefolket og Jørgen gjør, et spennende grep. På denne måten forsterkes motsetningene mellom Mattis og dem, spesielt når de jobber. Vi både ser og skjønner hvor mislykket Mattis føler seg. De andre har så mye til felles og som binder dem sammen. Mattis er og blir annerledes og utenfor.

Tom Styves grep på rollen som den følsomme Mattis, står det respekt av. Kledd i en grå og uformelig kjeledress, er han Mattis fullt og helt, både med stemme, mimikk og kroppsuttrykk. Vi vet at Vesaas selv har sagt at Mattis er et selvportrett «med visse atterhald». Mattis (og kanskje Vesaas) har en egen evne til både å se, høre og sanse ting i naturen, og igjen: Scenografien, både den visuelle og den auditive, tar oss med. Spesielt når Mattis ror på vannet, blir det noe trolsk over stemninga. Han spør også store spørsmål som det ikke finnes svar på: «Kvifor er det slik det er?» Han får oss til å reflektere, men samtidig er det jo så mye han ikke får sagt. Noen ganger kommer han også med små, poetiske og korthuggede uttrykk som for eksempel «flate steinar er til å sitte på». Likevel er det først og fremst noe allmennmenneskelig over Mattis: Vi kan alle kjenne oss igjen i hans lengsel etter å bli anerkjent. Vi vil alle føle oss sett og betydningsfulle.

Det er mye alvor og tung tematikk i Fuglane. Regissør Lasse Kolsrud har valgt å dvele ved og vise fram Mattis’ erotiske lengsler. Disse scenene er både fysiske og sensuelle, og gjør at forestillinga i tillegg får noe friskt og lekent over seg. Drømmescenen i begynnelsen og scenen på holmen der Mattis blir kjent med Anna og Inger, er høydepunkt i så måte. Her er det mye kropp og sanselighet, men først og fremst latter og anerkjennelse.

Hege er en av de «lynskarpe». Likevel har hun en ømhet og varhet over seg som Ingvild Holthe Bygdnes får veldig godt fram. Ingvild har hatt flere store roller de siste åra, blant annet som Hedda Gabler og som etterforsker i «Monster»; serien som ble vist på NRK i 2017. At hun er en dyktig karakterskuespiller og har mye å by på, er det ingen tvil om. Her er hun den oppofrende og snille søsteren, men også hun lengter etter noe mer. Livet hennes er for mange gjenkjennelig, og vi forstår henne.

Jørgen, som spilles overbevisende av Tore B. Granås, er motstykket til Mattis og har alt det Mattis ønsker seg: klokskap, styrke og sjans hos jenter (det vil si Hege). Ikke rart Mattis føler seg liten og mislykket sammen med ham. Med trang skjorte og tettsittende jeans, viser han fram muskler og mandighet, og skogsarbeid går lekende lett unna.

Fuglane er modernistisk og har mange lag. Denne sceneversjonen har lyktes å gjenskape både det flertydige og det tidsaktuelle med romanen. Lasse Kolsrud har gjort spennende valg og viser oss at Fuglane er en tidløs klassiker. Tarjei Vesaas er nemlig en forfatter som har noe viktig å si oss om det å være menneske.